Markus 4
1 Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.
And again He began to teach by the sea, and there was gathered to Him a great multitude, so that He, having gone into the boat, sat in the sea, and all the multitude was near the sea, on the land,
2 Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:
and He taught them many things in allegories, and He said to them in His teaching:
3 Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,
“Listen, behold, the sower went forth to sow;
4 og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.
and it came to pass, in the sowing, some fell by the way, and the birds of the sky came and devoured it;
5 Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,
and other fell on the rocky ground, where it did not have much earth, and immediately it sprang forth, because of having no depth of earth,
6 og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.
and the sun having risen, it was scorched, and because of having no root it withered;
7 Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.
and other fell toward the thorns, and the thorns came up and choked it, and it gave no fruit;
8 Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.
and other fell to the good ground, and was giving fruit, coming up and increasing, and it was bearing, one thirty-fold, and one sixty, and one a hundred.”
9 Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!
And He said to them, “He who is having ears to hear—let him hear.”
10 Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.
And when He was alone, those around Him, with the Twelve, asked Him of the allegory,
11 Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,
and He said to them, “To you it has been given to know the secret of the Kingdom of God, but to those who are outside, in allegories are all the things done,
12 forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.
that seeing they may see and not perceive, and hearing they may hear and not understand, lest they may turn, and the sins may be forgiven them.”
13 Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?
And He says to them, “Have you not known this allegory? And how will you know all the allegories?
14 Såmannen sår ordet.
He who is sowing sows the word;
15 Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
and these are they by the way where the word is sown: and whenever they may hear, Satan immediately comes, and he takes away the word that has been sown in their hearts.
16 Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,
And these are they, in like manner, who are sown on the rocky ground: who, whenever they may hear the word, immediately receive it with joy,
17 og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.
and have no root in themselves, but are temporary; afterward tribulation or persecution having come because of the word, immediately they are stumbled.
18 Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,
And these are they who are sown toward the thorns: these are they who are hearing the word,
19 og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt. (aiōn g165)
and the anxieties of this age, and the deceitfulness of the riches, and the desires concerning the other things, entering in, choke the word, and it becomes unfruitful. (aiōn g165)
20 Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.
And these are they who on the good ground have been sown: who hear the word, and receive, and bear fruit, one thirty-fold, and one sixty, and one a hundred.”
21 Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
And He said to them, “Does the lamp come that it may be put under the measure, or under the bed—not that it may be put on the lampstand?
22 For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
For there is not anything hid that may not be revealed, nor was anything kept hid but that it may come to light.
23 Om nogen har ører å høre med, han høre!
If any has ears to hear—let him hear.”
24 Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
And He said to them, “Take heed what you hear; in what measure you measure, it will be measured to you; and to you who hear it will be added;
25 For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
for whoever may have, there will be given to him, and whoever has not, also that which he has will be taken from him.”
26 Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
And He said, “Thus is the Kingdom of God: as if a man may cast the seed on the earth,
27 og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
and may sleep, and may rise night and day, and the seed springs up and grows, he has not known how;
28 Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
for of itself the earth bears fruit, first a blade, afterward an ear, afterward full grain in the ear;
29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
and whenever the fruit may yield itself, immediately he sends forth the sickle, because the harvest has come.”
30 Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
And He said, “To what may we liken the Kingdom of God, or in what allegory may we compare it?
31 Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
As a grain of mustard, which, whenever it may be sown on the earth, is less than any of the seeds that are on the earth;
32 og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
and whenever it may be sown, it comes up, and becomes greater than any of the herbs, and makes great branches, so that under its shade the birds of the sky are able to rest.”
33 Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
And with many such allegories He was speaking to them the word, as they were able to hear,
34 og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.
and without an allegory He was not speaking to them, and by themselves, to His disciples He was expounding all.
35 Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
And He says to them on that day, evening having come, “We may pass over to the other side”;
36 Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
and having let away the multitude, they take Him up as He was in the boat, and other little boats were also with Him.
37 Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
And there comes a great storm of wind, and the waves were beating on the boat, so that it is now being filled,
38 Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
and He Himself was on the stern, sleeping on the pillow, and they wake Him up, and say to Him, “Teacher, are You not caring that we perish?”
39 Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
And having awoken, He rebuked the wind and said to the sea, “Peace, be stilled”; and the wind stilled, and there was a great calm;
40 Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
and He said to them, “Why are you so fearful? How have you no faith?”
41 Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?
And they feared a great fear and said to one another, “Who, then, is this, that even the wind and the sea obey Him?”
