< Lukas 18 >

1 Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.
Les narró también una parábola con respecto a la necesidad de hablar ellos siempre con Dios y no desmayar:
2 Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.
Había un juez en una ciudad que no temía a Dios ni respetaba a hombre.
3 Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!
Había también una viuda en aquella ciudad que iba ante él y decía: Hazme justicia contra mi oponente.
4 Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,
No quería por un tiempo, pero después de esto se dijo: Aunque no temo a Dios, ni respeto a hombre,
5 vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.
por cuanto esta viuda me causa molestia, le haré justicia, no sea que al venir de continuo me agote la paciencia.
6 Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!
Y dijo el Señor: Oigan al juez injusto.
7 Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?
¿Dios de ningún modo hará la justicia a sus escogidos que claman a Él día y noche? ¿Demorará en responderles?
8 Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?
Les digo que con prontitud les hará justicia. Pero cuando el Hijo del Hombre venga, ¿hallará la fe en la tierra?
9 Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
Narró esta parábola a unos que confiaban en ellos mismos como justos y menospreciaban a los demás:
10 To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.
Dos hombres subieron al Templo a hablar con Dios: el uno fariseo y el otro publicano.
11 Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.
El fariseo se puso en pie y hablaba consigo mismo: Dios, te doy gracias porque no soy como los demás hombres: ladrones, injustos, adúlteros, ni aun como este publicano.
12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
Ayuno dos veces [por] semana y doy diezmo de todo lo que me gano.
13 Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!
Pero el publicano, situado lejos, no quería ni aun levantar los ojos al cielo, sino golpeaba su pecho y decía: ¡Dios, compadécete de mí, pecador!
14 Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.
Les digo que éste bajó a su casa justificado y no el otro, porque todo el que se enaltece será humillado, y el que se humilla será enaltecido.
15 De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.
Le presentaban también los niños para que los tocara. Al ver esto, los discípulos los reprendían.
16 Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.
Pero Jesús los llamó y les dijo: Dejen que los niños vengan a Mí, y no se lo impidan, porque de ellos es el reino de Dios.
17 Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.
En verdad les digo: El que no reciba el reino de Dios como un niño, que de ningún modo entre en él.
18 Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv? (aiōnios g166)
Un dignatario le preguntó: Maestro bueno, ¿qué hago para heredar [la] vida eterna? (aiōnios g166)
19 Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.
Jesús le preguntó: ¿Por qué me llamas bueno? Nadie es bueno, sino uno solo: Dios.
20 Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.
Sabes los Mandamientos: No adulteres, no asesines, no robes, no des falso testimonio, honra a tu padre y a tu madre.
21 Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.
Y él respondió: Todo esto guardé desde [la] juventud.
22 Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
Cuando Jesús lo oyó le dijo: Aún te falta uno: Vende todo lo que tienes. Repártelo a los pobres y tendrás un tesoro en [el] cielo. Y ven, sígueme.
23 Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.
Cuando oyó esto se entristeció profundamente porque era muy rico.
24 Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!
Jesús lo miró y dijo: ¡Cuán difícilmente entran los ricos en el reino de Dios!
25 For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
Es más fácil pasar un camello por un ojo de aguja que entrar un rico en el reino de Dios.
26 Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?
Entonces los que lo oyeron le preguntaron: ¿Quién puede ser salvo?
27 Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.
Y Él respondió: Lo imposible para [los] hombres es posible para Dios.
28 Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.
Luego Pedro le dijo: Mira: Nosotros dejamos todo y te seguimos.
29 Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld
Entonces Él les contestó: En verdad les digo que nadie hay que deje casa, esposa, hermanos, padres o hijos por causa del reino de Dios
30 uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv. (aiōn g165, aiōnios g166)
que no reciba muchas veces más en este tiempo, y en la era que viene, [la] vida eterna. (aiōn g165, aiōnios g166)
31 Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.
[Jesús] tomó consigo a los 12 y les dijo: Miren, subimos a Jerusalén. Se cumplirán todas las cosas que fueron escritas por los profetas con respecto al Hijo del Hombre.
32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,
Porque será entregado a los gentiles, ridiculizado, maltratado, escupido,
33 og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.
y después de azotarlo, lo asesinarán. Pero al tercer día será resucitado.
34 Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
Ellos nada de esto entendieron. Esta Palabra era oculta de ellos. No entendían lo que se les decía.
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.
Cuando [Él] se acercó a Jericó, un ciego estaba sentado junto al camino y mendigaba.
36 Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.
Al oír que pasaba una multitud, preguntaba qué sería aquello,
37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
y le informaron: Que viene Jesús el Nazareno.
38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!
Entonces gritó: ¡Jesús, Hijo de David, ten misericordia de mí!
39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!
Y los que iban delante lo reprendían para que callara. Pero él gritaba mucho más: ¡Hijo de David, ten misericordia de mí!
40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:
Entonces Jesús se detuvo y pidió que se lo trajeran. Cuando se acercó, le preguntó:
41 Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!
¿Qué quieres que te haga? Y él contestó: Señor, que vea.
42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.
Jesús le ordenó: Ve. Tu fe te salvó.
43 Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.
Al instante vio. Lo seguía y glorificaba a Dios. Cuando todo el pueblo lo vio, alabó a Dios.

< Lukas 18 >