Lukas 18
1 Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.
Isusu rubja alu učenikurlje aluj asta vorbă s lji ănvacă kum trjebje uvjek s s ruagă š nikad s nu odustanjaskă:
2 Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.
“Irja ăn njeki trg unu sudac. Nič k irja aluj frikă d Dimizov nič ka marit d lumje.
3 Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!
A ăn trgula irja š njeka udovică karje stalno vinja la jel š s ruga d jel: ‘Adăm pravdă păntruv dušmanu alu mjov!’
4 Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,
Sudacu d mult na marit d aja, ali napokon agăndit: ‘Š akă numi frikă d Dimizov š nu marjesk d lumje,
5 vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.
osă dauv pravdă alu asta udovică daja če m stalno zmitjaštje, s nu vije stalno s m dosadjaskă!’”
6 Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!
Zăče Domnu Isusu: “Ăsta sudac irja nepravedan, ali obratic pažnja p aja če jel ipak aodlučit!
7 Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?
Dali nusă dja Dimizov pravdă alu lumja aluj karje akuljes š karje zuva š nuaptja plănđe la jel? Dali Dimizov osă odgodjaskă s lja žută?
8 Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?
Istina je, ănpripă Dimizov osă lji dja pravdă. Ali kănd jo, Bijatu alu Omuluj, mătork p pămănt, dal osă găsăsk p lumje karje aša krjadje ăn Dimizov?”
9 Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
Isusu rubja asta vorbă alu lumjej karje s uzdja ăn jej k je pravedni, š găndja k je maj bunj d alcă:
10 To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.
“Doj lumje avinjit ăn Hram s s ruađje. Unu afost farizej karje lumja l poštuja, a altu om irja carinik karje lumja l mrăza.
11 Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.
Farizeju astat š sa rugat d jel: ‘Dimizovulje, fala cije če nu sănt kašă alcă lumje: lopovj, ăštja karje nuje pravedni kătri lumje, preljubnikurj ili kašă carinikusta.
12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
Dadavorj ăn duminikă pustjesk š d tot če stiknjesk zdauv cije unu tal.’
13 Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!
A cariniku astat maj d partje š nu sa osudit s s ujtje ăn čerj. Jel tuguja š s bătja ăn tjept š rubja: ‘Dimizovulje, smilujaštje mije karje sănt om rov!’
14 Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.
Istina je, Dimizov afost zadovoljan ku rugala alu poreznikuluj š da tunča Dimizov la smatrit k je bun om. Ali p farizeju, Dimizov la smatrit k nuje bun om. K činje p jel săngur adrikă, Dimizov osă l ponizaskă, a činje p jel săngur ponizaštje, Dimizov osă l adrikă.”
15 De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.
Jej duča alu Isusuluj š maj mič kupi s puje măna p jej š sa rugat s lji blagoslovjaskă Dimizov. Kănd učenikurlje aja opazăt, jej lja zabranit s adukă kupi.
16 Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.
Ali Isusu avrut s vije kupi š zăče: “Lăsăc kupi s vije la minje š nu lji putiric k cara alu Dimizovuluj pripadnjaštje alu ălja karje kašă kupištja!
17 Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.
Istina je zăk vuavă, akă njeko vrja s primjaskă cara alu Dimizovuluj jel mora s postanjaskă kašă kupilu. Inače nikad nusă untrje ăn jel!”
Njeki poglavar ăntrijabă p Isusu: “Učiteljulje alu bun, če mora s fakă s primjesk vječni život ku Dimizov?” (aiōnios g166)
19 Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.
Isusu l ăntrijabă: “Dăče m kjem k sănt bun? Bun je samo Dimizov.
20 Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.
Zakonu alu Mojsije šti: ‘Nu fiča preljub’, ‘Nu umura’, ‘Nu fura’, ‘Nu optužuja ku minčunurlje’, š ‘Poštujaštje p tatutov š p mumuta!’”
21 Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.
Omu azăs: “Poštujesk tuatje aštja zapovjedi alu Mojsije još kănd irjam tănăr.”
22 Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
Isusu zăče alu omuluj: “Još nješto c faljaštje. Fuđ š vindje tot če aj, a banji podiljaštje alu lumje karje sărač š osă aj blago p čerj. A atunča vină š pratjaštimă!”
23 Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.
Ăla om irja mult bogat š mult sa žalostit kănd auzăt aja če ja zăs Isusu.
24 Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!
Kănd Isusu la vizut kăt je žalostit, jel azăs: “Kum je grjev alu bogatašilor s untră ăn cara alu Dimizov!
25 For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
Maj ušurje arfi alu devăj s s provučaskă p rupă alu akuluj njego alu bogatašuluj s untră ăn cara alu Dimizov!”
26 Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?
Ălja karje aja auzăt antribat: “Pa činje atunča puatje s spasaskă?”
27 Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.
Isusu lja zăs: “Aja če lumje nu puatje s fakă, Dimizov puatje.”
28 Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.
Petar zăče: “Jakă, noj tot alu nostru alăsat š t sljedim.”
29 Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld
A Isusu lja zăs: “Istina je zăk vuavă, tot ăla karje alăsat kasa aluj, ili p mujarja, ili p fracă, ili p roditelji, ili p kupi d cara alu Dimizov
31 Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.
Isusu astrăns p duavăsprjače apostolurj š lja zăs: “Jakă untrăm ăn trg Jeruzalem. Ănklo osă s ispunjaskă tot če prorokurlje askris ăn Svăntă pismă d minje, d Bijatu alu Omuluj.
32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,
Osă m predajaskă alu lumjej karje narje frikă d Dimizov, osă sprdujaskă d minje, osă m zlostavljaskă š osă škupje p minje.
33 og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.
Š jej osă m bată ku biču š osă m umuară, ali d trje zălje jo osă m skuală dăla morc.”
34 Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
Ali učenikurlje na štijut d čaja Isusu rubjaštje. Na aputut s razumjaskă k aštja stvarurj osă ispunjaskă vorbilje alu prorokuluj. Daja jej na putut s shvatjaskă če Isusu alor azăs.
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.
Kănd Isusu avinjit la uprapje d trg Jerihon, pănglă drum šadje njeki om karje nu vidja š prusa.
36 Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.
Kănd vorbu auzăt p mulc lumje karje vinja kătri jel, ăntriba činje aja.
37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
Jej ja zăs: “Jakă vinje Isusu dăn Nazaret.”
38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!
Jel p aja astrigat: “Isusulje, Bijatu alu David, smilujaštitje mije!”
39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!
Lumja karje afost la intje ja zăs s takă, ali jel samo još maj tarje strigă: “Bijatu alu David, smilujaštitje mije!”
40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:
Kănd Isusu auzăt, astat š zapovjedit alu lumjej s dukă omu la jel. Kănd vorbu avinjit maj uprapje, Isusu la tribat:
41 Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!
“Če vrjaj s fak d tinje?” Omu karje je vorb ja zăs: “Vrjauv s m torč vidu, Domnulje!”
42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.
A Isusu ja zăs: “Vjez! Tu ta likujit daja ča krizut.”
43 Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.
Omu karje nu vidja dăturdată avizut š apljikat p drum dăpă Isusu š slavja p Dimizov. Š tot narodu karje avizut aja zahvaljit alu Dimizovuluj.
