Lukas 10
1 Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for sig til hver by og hvert sted hvor han selv skulde komme.
Domnu Isusu dăpă aja akuljes ăntră jej šaptjezăč š doj alcă učenikurj š atrimjes kătă doj s pljače la intja aluj ăn tot trgu š ăn tot loku undje Isusu atribut s pljače.
2 Og han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få; bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!
Kănd sa sprimit s pljače lja zăs: “Berba je marje, ali radnič jaštje uncără. Berba pripadnjaštje alu Domnuluj, daja rugăcăvă la jel s trimjată još maj mult radnič ăn berbă.
3 Gå avsted! Se, jeg sender eder som lam midt iblandt ulver.
Ănčipjec akuma, ali păzăcăvă k trimjet p voj kašă p vojilje ăntră lumje karje kašă lupurj.
4 Bær ikke pung, ikke skreppe, ikke sko; gi eder ikke i tale med nogen på veien!
Nu dučec ku voj nič banj, nič tašna, nič altje sandalje. Nu stăc p drum ku lumja s nu pridjec vrijamja.
5 Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus!
Ăn tuată kasa ăn karje untrăc s prenočic ănklo, majdată zăčec: ‘S dja Dimizov miru alu toc ăn asta kasă!’
6 Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder.
Akă ăn aja kasă jaštje omu karje vrja miru ku Dimizov, jel osă ajbje miru ku karje voj la blagoslovit. Akă ănklo nuje om karje vrja miru ku Dimizov, jel nusă primjaskă ăla miru ku karje voj la blagoslovit.
7 Men bli der i huset, og et og drikk hvad de byr eder! for arbeideren er sin lønn verd. I skal ikke flytte fra hus til hus.
Nu vu preselic d kasă ăn kasă! Boravic ăn aja kasă pănd fic ăn trgula š nu fic rušănošj s mănkăc š s bjec aja če vu dă, k kum zăčem: Radniku azaslužăt plata aluj.
8 Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hvad de setter frem for eder,
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo vu primjaštje fic zadovoljni ku aja če god vu dă s mănkăc.
9 og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder!
Likujic ănklo p lumja karje bulnavj š zăčec alor: ‘Asta arată k cara alu Dimizov avinjit la voj!’
10 Men hvor I kommer inn i en by og de ikke tar imot eder, der skal I gå ut på dens gater og si:
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo nu vu primjaštje, išăc la ulicilje aluj š zăčec:
11 Endog støvet som er blitt hengende ved våre føtter av eders by, stryker vi av til eder; men dette skal I vite at Guds rike er kommet nær!
‘Čak frikăm š prašăna d trgu alu vostru karje sa ljipit p pičuarje alu anuaštrje s vu upozorim p kazna alu Dimizov! Ali štijec k avinjit cara alu Dimizov!’
12 Jeg sier eder at det skal gå Sodoma tåleligere på hin dag enn den by.
Vu zăk: Kănd vinja vrijamja d sud osă fije majušurje alu lumjej ruavă dăn trg Sodoma njego alu lumjej dăn trgula!”
13 Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig og sittet i sekk og aske.
Isusu azăs: “Grjev vuavă, lumjo ăn trg Korozain! Grjev vuavă, lumjo ăn trg Betsaida! Akă njeko afukut čudurj ăntră lumje pogană ăn trg Tir š ăn trg Sidon karje jo afukut ăntră voj, jej već d kănd s okrinja dăla rov. Adučja cualje hrapave š šidja ăn činušă s pokazaskă žalostu.
14 Dog, det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere i dommen enn eder.
Daja osă fije majušurje ăn zuvă d sud alu lumje ăn Tir š ăn Sidon njego vuavă ăn Korozain š Betsaida!
15 Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt. (Hadēs g86)
A voj, lumjo ăn trg Kafarnaum, voj sigurno nusă vu drikăc pănla čerj samo daja če jo amfost ăntră voj! Nu! Voj osă vu slubudjec ănklo undje loku d kaznit.” (Hadēs g86)
16 Den som hører eder, hører mig, og den som forkaster eder, forkaster mig, og den som forkaster mig, forkaster ham som sendte mig.
Atunča azăs alu šaptjezăč š doj učenikurj: “Kănd njeko punje urjajke la voj, aja je kašă kum punje urjajke la minje. Š kănd odbacaštje p voj aja je kašă kum odbacaštje p minje. A kănd njeko odbacaštje p minje aja je kašă kum odbacaštje p Dimizov karje ma trimjes.”
17 Og de sytti kom glade tilbake og sa: Herre! endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn!
Kănd sa tors šaptjezăč š doj d učenikurj la Isusu, ku drag azăs: “Domnulje, čak š sufljeti alji rovj askultă kănd lji zapovidim ăn lumje alu tov.”
18 Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.
A Isusu lja zăs: “Štiuv, k amvizut p Sotona kum akăzut d čerj ka sklipjala.
19 Se, jeg har gitt eder makt til å trede på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade eder;
Vidjec, jo amdat vuavă tuată săla š autoritetu p Sotona, dušmanu alu Dimizov, s gazăc šărpj š škorpionurj. Nimika vuavă nu puatje s naudjaskă.
20 dog, gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er opskrevet i himmelen!
Ali nu vu radujic samo daja če p voj sufljeti alji rovj askultă, njego maj mult radujicăvă daja če Dimizov askris lumilje alji voštri p popis ăn čerj.”
21 I den samme stund frydet han sig i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser dig, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for dig.
Atunča Sufljetu alu Svăntuluj aispunit p Isusu ku radostu š Isusu azăs alu Dimizov: “T slavjesk, Tato, tu karje vladješt ku čerju š ku pămăntu, čaj skuns istina d cara ata dăla lumje karje găndjaštje k je mudri š mintošj š če pokazăštj aja alu lumje karje kašă kupi karje vrjaj s ănvacă. Da, Tato, cije s sviđaštje s fač aja aša.”
22 Alle ting er mig overgitt av min Fader, og ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.
Atunča Isusu azăs: “Tata alu mjov ma dat tot če jel arje. Samo Tata binje kunuaštje činje sănt jo, Bijatu aluj, š samo jo, Bijatu aluj, š ălja alu činje jo odlučjesk s l otkrijesk, binje kunuaštje činje je Tata.”
23 Og han vendte sig særlig til sine disipler og sa: Salige er de øine som ser det I ser;
Maj ănklo, kănd afost săngur ku učenikurlje aluj, š ja azăs: “Nurukošj ălja karje vjadje aja če vidjec voj.
24 for jeg sier eder: Mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det.
K istina je, mulc prorokurj š carurj avrut s vjadă aja če voj vidjec, ali na vizut; avrut s audă aja če voj audjec, ali na uzăt.”
25 Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv? (aiōnios g166)
Udată kănd Isusu ănvăca, njeki učitelj alu zakonu alu Mojsije sa skulat š antribat p Isusu s l iskušaskă: “Učiteljulje, če trjebje s fak s primjesk vječni život ku Dimizov?” (aiōnios g166)
26 Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du?
A Isusu ja zăs: “Če skrije ăn zakonu alu Mojsije? Če tu razumještj če zăče?”
27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv.
Omu azăs: “Zakonu zăče: ‘Vrja p Domnu, Dimizov alu tov, ku tuată inima ata š ku tot sufljetu alu tov š ku tuată snaga ata š ku tuatje mincilje alji tjalje’ š ‘vrja p bližnji alu tov kum vrjaj săngur p tinje.’”
28 Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve!
Isusu ja zăs: “Binje ajzăs. Făj aša š osă primješt vječni život.”
29 Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste?
Ali omu avrut s s spalje, š aša jel ăntrijabă p Isusu: “D činje rubjaštje kănd zakonu zăče ‘bližnji alu mjov’?”
30 Jesus svarte og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblandt røvere, som både klædde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød.
Isusu aodgovorit ku asta vorbă: “Njeki om putuja dăn Jeruzalem ăn trg Jerihon š la napadnit fărăčoši š alat tot dăpă jel, la butut š apljikat. Š p omula alăsat s zakă skoro mort.
31 Men det traff sig så at en prest drog samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi.
Trjače p drumula slučajno popa alu židovilor. Kănd avizut p omu karje skoro mort, la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
32 Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi.
Isto aša pănglă lokula avinjit atunča š levitu, pomoćniku ăn Hram. Kănd la vizut, š jel la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
33 Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig,
Atunča njeki omu d regija Samarija trjače p drumula. Kănd avizut p omula, ja fost žau d jel.
34 og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og han løftet ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham.
Avinjit la upruapje d jel, ja spălat răžnilje ku ulje š ku vinu š ja ănvilijat ku trijanca. La drikat atunča p magarac aluj š la dus ăn gostijonă š ănklo anastavit s s pobrinjaskă d jel.
35 Og da det led mot næste dag, tok han to penninger frem og gav verten og sa til ham: Plei ham! og hvad mere du måtte koste på ham, det skal jeg betale dig igjen når jeg kommer tilbake.
Mănje zuvă jel adat duavă kovanic d arđint alu gazdăj alu gostijonăj, š ja zăs: ‘Brinjaštitje d jel š akă maj mult putrošăštj, c plătjesk kănd m ănturča.’”
36 Hvem av disse tre synes du nu viste sig som den manns næste som var falt iblandt røverne?
A Isusu antribat p učitelju d zakon alu Mojsije: “Če găndješt? Karje d ăštja trje alu omuluj sa pokazăt k je bližnji alu omula karje la napadnit fărăčoši?”
37 Han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!
Azăs učitelju d zakon alu Mojsije: “Ăla karje ja pokazăt milă.” Isusu ja azăs: “Binje ajzăs. Fuđ š făj kum š jel afukut.”
38 Og det skjedde mens de var på vandring, at han kom til en by, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus.
Pănd Isusu š učenikurlje aluj nastavja s putujaskă kătri Jeruzalem, auntrat ăn unu sat. Ačija afost njeka mujarje karje s kima Marta. La primit ăn kasa alu je.
39 Og hun hadde en søster som hette Maria; hun satte sig ved Jesu føtter og hørte på hans ord.
Avut soră karje s kima Marija. Pănd Domnu Isusu ănvăca, Marija šidja š punja urjajke.
40 Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham; hun gikk da frem og sa: Herre! bryr du dig ikke om at min søster har latt mig bli alene om å tjene dig? Si da til henne at hun skal hjelpe mig!
A Marta afost mult zabrinută k mora s pripremjaskă tuată mănkarja, pa ja avinjit s s žaljaskă: “Domnulje, nu c brigă če sorimja ma lăsat săngură s lukrjez tot lukru? Zi alu je s m ažutje!”
41 Men Jesus svarte og sa til henne: Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting;
Ali Domnu Isusu ja zăs: “Draga Marta! Nu trjebje s t brinještj š t uznemirještj d aja če găndješt k trjebje.
42 men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.
A una stvar karje trjebje s puj urjajke la vorba amja. Marija aja ashvatit, š aja nusă fije lat dăla ja.”
