Klagesangene 5

1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Opomeni se, Gospode, što nas zadesi; pogledaj i vidi sramotu našu.

2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Našljedstvo naše privali se tuðincima, domovi naši inostrancima.

3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Postasmo sirote, bez oca, matere naše kao udovice.

4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Svoju vodu pijemo za novce, svoja drva kupujemo.

5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Na vratu nam je jaram, i gone nas; umoreni nemamo odmora.

6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Pružamo ruku k Misircima i Asircima, da se nasitimo hljeba.

7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Oci naši zgriješiše, i nema ih, a mi nosimo bezakonja njihova.

8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Robovi nam gospodare, nema nikoga da izbavi iz ruku njihovijeh.

9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Sa strahom za život svoj od maèa u pustinji donosimo sebi hljeb.

10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Koža nam pocrnje kao peæ od ljute gladi.

11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Sramote žene na Sionu i djevojke po gradovima Judinijem.

12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Knezove vješaju svojim rukama, ne poštuju lica staraèkoga.

13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

Mladiæe uzimaju pod žrvnje, i djeca padaju pod drvima.

14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

Staraca nema više na vratima, ni mladiæa na pjevanju.

15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Nesta radosti srcu našemu, igra naša pretvori se u žalost.

16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Pade vijenac s glave naše; teško nama, što zgriješismo!

17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

Stoga je srce naše žalosno, stoga oèi naše potamnješe,

18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

Sa gore Siona, što opustje, i lisice idu po njoj.

19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Ti, Gospode, ostaješ dovijeka, prijesto tvoj od koljena do koljena.

20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Zašto hoæeš da nas zaboraviš dovijeka, da nas ostaviš zadugo?

21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Obrati nas, Gospode, k sebi, i obratiæemo se; ponovi dane naše kako bijahu prije.

22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

Jer eda li æeš nas sasvijem odbaciti i gnjeviti se na nas veoma?