Klagesangene 5

1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Aw Angraeng, kaicae nuiah kapha hmuen to poek ah; ka tongh o ih kasae thuihaih hae khen ah loe, poek ah.

2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Kaicae ih qawk loe minawk ban ah phak boih boeh, kaicae ih imnawk doeh prae kalah kaminawk ban ah phak boih boeh.

3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Kaicae loe naqah hoi ampa tawn ai kami ah ni ka oh o boeh, kam nonawk doeh lamhmai ah oh o boeh.

4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Naek hanah tui to ka qan o moe, tik hanah thing to ka qan o boeh.

5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Kaicae loe anghak ai ah tok ka sak o, hmuen phawh loiah kaicae ih tahnong loe kong thai ai boeh.

6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Caaknaek khawt buh ka hak o thai hanah, Izip hoi Assyria kaminawk khaeah kang paek o.

7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Kaicae ampanawk loe zae o moe, om o ai boeh; nihcae zaehaih to ka zok o boeh.

8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Misongnawk mah kaicae to uk boeh, nihcae ban thung hoi loisak kami to om ai.

9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Zit kaom praezaek ih sumsen pongah, kaicae loe duekhaih hoi hinghaih salakah takaw to ka pakrong o.

10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Zok amthlam loiah kaicae ih nganhin doeh omthuh baktiah amnum boeh.

11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Nihcae mah Zion ih nongpatanawk hoi Judah ih tanglanawk to zae o haih.

12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Angraengnawk to angmacae ban hoiah bangh o moe, kacoehtanawk to azat thok ah a sak o.

13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

Cang kaeh hanah thendoengnawk to naeh o, nawktanawk to thing aput o sak.

14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

To khongkha thungah kacoehtanawk akun o sak ai, thendoengnawk doeh katoeng kruek o ai boeh.

15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Palung anghoehaih azaem ving boeh pongah, hnawhaih doeh palungsethaih ah angcoeng lat boeh.

16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Kaicae lu ih angraeng lumuek loe krak ving boeh; ka zae o boeh pongah khosak ka bing o boeh!

17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

To pongah kaicae ih palungthin loe zai sut boeh; hae hmuennawk pongah kaicae ih mik amtueng ai boeh.

18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

Kami angqai krangah kaom, Zion mae loe tasuinawk mah paqaih o haih boeh.

19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Aw Angraeng, nang loe dungzan ah na cak poe; na angraeng tangkhang loe adung boih khoek to cak poe.

20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Tipongah kaicae nang pahnet poe moe, atue kasawk ah nang pahnawt ving loe?

21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Aw Angraeng, kaicae hae nangmah khaeah amlaemsak ah; to tih nahaeloe kam laem o let tih; kaicae ih atuenawk loe canghnii ih atue baktiah omsak let ah.

22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

Toe kaicae hae nang pahnawt zuep ai moe, palung nang phui thuih hmoek ai nahaeloe, na pathawk let rae ah.