Josvas 5

1 Da nu alle amoritter-kongene som bodde på vestsiden av Jordan, og alle kana'anitter-kongene som bodde ved havet, hørte at Herren hadde latt Jordans vann tørke bort foran Israels barn inntil vi var kommet over, da blev deres hjerte fullt av angst, og de hadde ikke lenger mot til å møte Israels barn.

Pea naʻe hoko ʻo pehē, ʻi he fanongo ʻae ngaahi tuʻi ʻoe kau ʻAmoli, ʻaia naʻe nofo ʻi he potu ʻo Sioatani ki lulunga, pea mo e ngaahi tuʻi ʻoe kau Kēnani, ʻaia naʻe ofi ki tahi, kuo fakamamaha ʻe Sihova ʻae ngaahi vai ʻo Sioatani mei he ʻao ʻoe fānau ʻa ʻIsileli, kanau hoko atu kotoa pē, naʻe vaivai ai honau loto, pea naʻe ʻikai siʻi tenau kei fiemālie, koeʻuhi ko e fānau ʻa ʻIsileli.

2 På denne tid sa Herren til Josva: Gjør dig stenkniver og omskjær atter Israels barn, for annen gang!

Pea ʻi he kuonga ko ia naʻe folofola ʻa Sihova kia Siosiua, “Ngaohi maʻau ʻae ngaahi hele māsila, pea toe kamuʻi ʻae fānau ʻa ʻIsileli ko hono liunga ua.”

3 Da gjorde Josva sig stenkniver og omskar Israels barn ved Ha'aralot-haugen.

Pea naʻe ngaohi ʻe Siosiua ʻae ngaahi hele māsila, ʻo ne kamuʻi ʻae fānau ʻa ʻIsileli, ʻi Kipahalaloti.

4 Grunnen til at Josva omskar dem, var denne: Alt det folk som drog ut av Egypten - alle mennene, alle krigsfolkene - var død i ørkenen på veien fra Egypten.

Pea ko hono ʻuhinga eni naʻe fai ai ʻe Siosiua ʻae kamu: Ko e kakai tangata kotoa pē naʻe haʻu mei ʻIsipite, ʻio, ʻae kau tangata tau kotoa pē, naʻe mate ʻi he hala ʻi he toafa, hili ʻenau haʻu mei ʻIsipite.

5 Alt det folk som drog ut, var omskåret; men alt det folk som var født i ørkenen på veien fra Egypten, var ikke blitt omskåret.

Pea ko eni, naʻe kamuʻi ʻae kakai kotoa pē naʻe haʻu mei ʻIsipite: ka ko e fānau kotoa pē naʻe tupu ʻi he hala ʻi he toafa ʻi heʻenau haʻu mei ʻIsipite, naʻe ʻikai kamuʻi ʻakinautolu.

6 For i firti år vandret Israels barn i ørkenen, inntil alt folket - krigsfolkene som drog ut av Egypten - var utdød; de hørte ikke på Herrens røst, derfor svor Herren at han ikke vilde la dem se det land Herren hadde tilsvoret deres fedre å ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.

He naʻe feʻaluʻaki fano ʻae fānau ʻa ʻIsileli ʻi he taʻu ʻe fāngofulu ʻi he toafa, ke ʻoua ke ʻosiʻosingamālie ʻae kau tangata tau kotoa pē, ʻaia naʻe haʻu mei ʻIsipite, koeʻuhi naʻe ʻikai tenau fai talangofua ki he leʻo ʻo Sihova: ʻakinautolu naʻe fuakava ai ʻa Sihova, ʻe ʻikai te ne fakahā ʻae fonua kiate kinautolu, ʻaia naʻe fuakava ai ʻa Sihova ki heʻenau ngaahi tamai ke ne foaki kiate kitautolu, ko e fonua ʻoku mahutāfea ʻi he huʻahuhu mo e honi.

7 Men deres barn, som han hadde latt vokse op i deres sted, dem omskar Josva; for de hadde forhud, da de ikke var blitt omskåret på veien.

Pea ko ʻenau fānau, ʻaia kuo ne fokotuʻu hake ko honau fetongi, ko kinautolu naʻe kamuʻi ʻe Siosiua: he naʻe teʻeki kamuʻi ʻakinautolu, he naʻe ʻikai tenau kamuʻi ʻakinautolu ʻi he hala.

8 Da hele folket således var blitt omskåret, holdt de sig i ro der hvor de var i leiren, til de blev friske igjen.

Pea naʻe hoko ʻo pehē, hili ʻenau kamuʻi ʻo ʻosi ʻae kakai kotoa pē, naʻa nau nofo pe ʻi honau ngaahi potu ʻi he ʻapitanga ke ʻoua kenau moʻui.

9 Og Herren sa til Josva: Idag har jeg veltet av eder skammen fra Egypten. Siden har dette sted vært kalt Gilgal like til denne dag.

Pea naʻe folofola ʻa Sihova kia Siosiua, “Kuo u tekaʻi ʻiate kimoutolu he ʻaho ni ʻae manuki ʻo ʻIsipite.” Ko ia ʻoku ui ai ʻae potu ko ia, ko Kilikali ʻo aʻu ki he ʻaho ni.

10 Mens Israels barn lå i leir ved Gilgal, holdt de påske den fjortende dag i måneden om aftenen på Jerikos ødemarker.

Pea naʻe ʻapitanga ʻae fānau ʻa ʻIsileli ʻi Kilikali, ʻonau fai ʻa e [kātoanga ʻoe ]Lakaatu ʻi hono hongofulu ma fā ʻoe ʻaho ʻoe māhina ʻi he efiafi ʻi he ngaahi tafangafanga ʻo Seliko.

11 Og dagen efter påsken åt de av landets grøde; usyret brød og ristet korn åt de den dag.

Pea naʻa nau kai ʻae uite motuʻa ʻoe fonua ʻi he pongipongi ʻi he hili ʻa e [kātoanga ʻoe ]Lakaatu, ko e mā taʻefakalēvani, mo e uite tunu ʻi he ʻaho pe ko ia.

12 Og mannaen hørte op dagen efter, for nu åt de av landets grøde; Israels barn fikk ikke mere manna, men de åt det år av det som var avlet i Kana'ans land.

Pea naʻe tuku leva ʻae mana ʻi he pongipongi hili ʻenau kai ʻae uite motuʻa ʻoe fonua; pea naʻe ʻikai toe maʻu ʻae mana ʻe he fānau ʻa ʻIsileli; ka naʻa nau kai ʻae fua ʻoe fonua ko Kēnani ʻi he taʻu ko ia.

13 Mens Josva var ved Jeriko, hendte det at han løftet op sine øine og fikk se en mann som stod foran ham med et draget sverd i sin hånd; og Josva gikk bort til ham og sa: Hører du til oss eller til våre fiender?

Pea naʻe hoko ʻo pehē, “ʻI he tuʻu ʻa Siosiua ʻo ofi ki Seliko, pea hanga hake ʻe ia hono mata ʻo sio atu, pea vakai, naʻe tuʻu mai ha tangata ʻo hangatonu mai kiate ia mo e heletā kuo unuhi ʻi hono nima: pea naʻe ʻalu atu ʻa Siosiua kiate ia, ʻo ne pehē kiate ia, ʻOku ke kau mo kimautolu, pe ki homau ngaahi fili?”

14 Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær; nu er jeg kommet. Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilbad og sa til ham: Hvad har min herre å si til sin tjener?

Pea pehē mai ʻe ia, “ʻIkai, ka kuo u haʻu ni au, ko e ʻEiki ʻoe tau ʻa Sihova.” Pea naʻe fakafoʻohifo ʻe Siosiua ʻa hono mata ki he kelekele, ʻo ne hū, pea ne pehē kiate ia, “Ko e hā ʻae folofola ʻa hoku ʻeiki ki heʻene tamaioʻeiki?”

15 Og høvdingen over Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det sted du står på, er hellig. Og Josva gjorde så.

Pea pehē ʻe he ʻEiki tau ʻoe tau ʻa Sihova kia Siosiua, “Vete ho topuvaʻe mei ho vaʻe; he ko e potu ʻoku ke tuʻu ai, ko e potu māʻoniʻoni. Pea naʻe fai ia ʻe Siosiua.”