Josvas 14
1 Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana'ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem
And these are the inheritances which the children of Israel took in the land of Canaan, which Eleazar the priest, and Joshua the son of Nun, and the heads of the fathers' houses of the tribes of the children of Israel, distributed unto them,
2 ved loddkasting, så de fikk hver sin arv, således som Herren hadde befalt ved Moses. Det var de ni og en halv stamme som dengang fikk arv;
by the lot of their inheritance, as the LORD commanded by the hand of Moses, for the nine tribes, and for the half-tribe. —
3 for de to og en halv stamme hadde Moses gitt arv på hin side Jordan; men levittene hadde han ikke gitt arv iblandt dem.
For Moses had given the inheritance of the two tribes and the half-tribe beyond the Jordan; but unto the Levites he gave no inheritance among them.
4 For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra'im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe.
For the children of Joseph were two tribes, Manasseh and Ephraim; and they gave no portion unto the Levites in the land, save cities to dwell in, with the open land about them for their cattle and for their substance. —
5 Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn og skiftet landet.
As the LORD commanded Moses, so the children of Israel did, and they divided the land.
6 Da trådte Judas barn frem for Josva i Gilgal, og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hvad Herren sa til Moses, den Guds mann, om mig og om dig i Kades-Barnea.
Then the children of Judah drew nigh unto Joshua in Gilgal; and Caleb the son of Jephunneh the Kenizzite said unto him: 'Thou knowest the thing that the LORD spoke unto Moses the man of God concerning me and concerning thee in Kadesh-barnea.
7 Jeg var firti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte mig fra Kades-Barnea for å utspeide landet; og jeg kom tilbake til ham med svar, efter mitt beste skjønn.
Forty years old was I when Moses the servant of the LORD sent me from Kadesh-barnea to spy out the land; and I brought him back word as it was in my heart.
8 Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud.
Nevertheless my brethren that went up with me made the heart of the people melt; but I wholly followed the LORD my God.
9 Den dag svor Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt dig til Herren min Gud.
And Moses swore on that day, saying: Surely the land whereon thy foot hath trodden shall be an inheritance to thee and to thy children for ever, because thou hast wholly followed the LORD my God.
10 Og nu ser du at Herren har gjort med mig som han sa, og latt mig leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses - all den tid Israel vandret i ørkenen; og idag er jeg fem og åtti år gammel.
And now, behold, the LORD hath kept me alive, as He spoke, these forty and five years, from the time that the LORD spoke this word unto Moses, while Israel walked in the wilderness; and now, lo, I am this day fourscore and five years old.
11 Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte mig ut; min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn.
As yet I am as strong this day as I was in the day that Moses sent me; as my strength was then, even so is my strength now, for war, and to go out and to come in.
12 Så gi mig nu denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv dengang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med mig, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt.
Now therefore give me this mountain, whereof the LORD spoke in that day; for thou heardest in that day how the Anakim were there, and cities great and fortified; it may be that the LORD will be with me, and I shall drive them out, as the LORD spoke.'
13 Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv.
And Joshua blessed him; and he gave Hebron unto Caleb the son of Jephunneh for an inheritance.
14 Således fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag idag, fordi han trolig holdt sig til Herren, Israels Gud.
Therefore Hebron became the inheritance of Caleb the son of Jephunneh the Kenizzite, unto this day; because that he wholly followed the LORD, the God of Israel.
15 Men Hebrons navn var før Kirjat-Arba; Arba var den største mann blandt anakittene. Og landet hadde nu ro for krig.
Now the name of Hebron beforetime was Kiriath-arba, which Arba was the greatest man among the Anakim. And the land had rest from war.
