Jobs 9

1 Da tok Job til orde og sa:

Et respondens Job, ait:

2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

Vere scio quod ita sit, et quod non justificetur homo compositus Deo.

3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

Si voluerit contendere cum eo, non poterit ei respondere unum pro mille.

4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

Sapiens corde est, et fortis robore: quis restitit ei, et pacem habuit?

5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

Qui transtulit montes, et nescierunt hi quos subvertit in furore suo.

6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

Qui commovet terram de loco suo, et columnæ ejus concutiuntur.

7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

Qui præcipit soli, et non oritur, et stellas claudit quasi sub signaculo.

8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

Qui extendit cælos solus, et graditur super fluctus maris.

9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,

Qui facit Arcturum et Oriona, et Hyadas et interiora austri.

10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

Qui facit magna, et incomprehensibilia, et mirabilia, quorum non est numerus.

11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

Si venerit ad me, non videbo eum; si abierit, non intelligam.

12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

Si repente interroget, quis respondebit ei? vel quis dicere potest: Cur ita facis?

13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

Deus, cujus iræ nemo resistere potest, et sub quo curvantur qui portant orbem.

14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

Quantus ergo sum ego, ut respondeam ei, et loquar verbis meis cum eo?

15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

qui etiam si habuero quippiam justum, non respondebo: sed meum judicem deprecabor.

16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

Et cum invocantem exaudierit me, non credo quod audierit vocem meam.

17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

In turbine enim conteret me, et multiplicabit vulnera mea, etiam sine causa.

18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

Non concedit requiescere spiritum meum, et implet me amaritudinibus.

19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

Si fortitudo quæritur, robustissimus est; si æquitas judicii, nemo audet pro me testimonium dicere.

20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

Si justificare me voluero, os meum condemnabit me; si innocentem ostendero, pravum me comprobabit.

21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

Etiam si simplex fuero, hoc ipsum ignorabit anima mea, et tædebit me vitæ meæ.

22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

Unum est quod locutus sum: et innocentem et impium ipse consumit.

23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

Si flagellat, occidat semel, et non de pœnis innocentum rideat.

24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?

Terra data est in manus impii; vultum judicum ejus operit. Quod si non ille est, quis ergo est?

25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

Dies mei velociores fuerunt cursore; fugerunt, et non viderunt bonum.

26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

Pertransierunt quasi naves poma portantes; sicut aquila volans ad escam.

27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

Cum dixero: Nequaquam ita loquar: commuto faciem meam, et dolore torqueor.

28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

Verebar omnia opera mea, sciens quod non parceres delinquenti.

29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

Si autem et sic impius sum, quare frustra laboravi?

30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

Si lotus fuero quasi aquis nivis, et fulserint velut mundissimæ manus meæ,

31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

tamen sordibus intinges me, et abominabuntur me vestimenta mea.

32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

Neque enim viro qui similis mei est, respondebo; nec qui mecum in judicio ex æquo possit audiri.

33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

Non est qui utrumque valeat arguere, et ponere manum suam in ambobus.

34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

Auferat a me virgam suam, et pavor ejus non me terreat.

35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.

Loquar, et non timebo eum; neque enim possum metuens respondere.