Jobs 9

1 Da tok Job til orde og sa:

Ningĩ Ayubu agĩcookia, akiuga atĩrĩ:

2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

“Ti-itherũ nĩnjũũĩ ũhoro ũcio nĩ wa ma. No rĩrĩ, mũndũ angĩhota atĩa gũkorwo arĩ mũthingu mbere ya Mũrungu?

3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

O na korwo mũndũ enda gũkararania na Ngai-rĩ, ndangĩhota kũmũcookeria kĩũria o na kĩmwe harĩ ciũria ngiri.

4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

Ũũgĩ wake nĩ mũingĩ mũno, na ũhoti wake nĩ mũnene. Nũũ wanaregana nake akĩgaacĩra?

5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

Eeheragia irĩma itekũmenya, na agacingʼaũrania nĩ kũrakara.

6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

Athingithagia thĩ ĩkoima handũ hayo, na akainainia itugĩ ciayo.

7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

Aathaga riũa rĩkaaga kũratha; nake agiragĩrĩria ũtheri wa njata.

8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

Nĩwe watambũrũkirie igũrũ arĩ o wiki, na athiiaga agĩkinyangaga makũmbĩ ma iria.

9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,

Nĩwe Mũũmbi wa njata iria ciĩtagwo Nduba, na Karaũ, na Kĩrĩmĩra, o na ikundi cia njata cia mwena wa gũthini.

10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

Nĩekaga magegania matangĩmenyeka, na akaringa ciama itangĩtarĩka.

11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

Rĩrĩa aahĩtũkĩra harĩa ndĩ, ndingĩmuona; o na rĩrĩa aathiĩra harĩa ndĩ ndimenyaga.

12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

Angĩgutha kĩndũ-rĩ, nũũ ũngĩhota kũmũgiria? Nũũ ũngĩmũũria atĩrĩ, ‘Nĩ atĩa ũreka?’

13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

Ngai ndahingagĩrĩria marakara make; o na arĩa maateithagĩrĩria Rahabu nĩmamũinamagĩrĩra.

14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

“Niĩ-rĩ, ndaakĩhota atĩa kũmũkararia? Ingĩruta kũ ciugo cia kũmũcookeria?

15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

O na korwo ndihĩtĩtie-rĩ, ndingĩhota kũmũcookeria ũndũ; ũrĩa ingĩĩka no gũthaitha ingĩthaitha Mũnjiirithia anjiguĩre tha.

16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

O na ingĩamwĩtire nake anjĩtĩke-rĩ, ndingĩĩtĩkia nĩangĩathikĩrĩirie.

17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

We angĩamemendire na kĩhuhũkanio, na aingĩhie ironda ciakwa hatarĩ gĩtũmi.

18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

Ndarekaga njookererwo nĩ mĩhũmũ, no nĩahatagĩrĩria na mathĩĩna.

19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

Korwo no ũhoro wa hinya-rĩ, we arĩ hinya mũno! Na korwo no ũhoro wa ciira wa kĩhooto-rĩ, nũũ ũngĩmwĩta?

20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

O na korwo ndiahĩtĩtie-rĩ, kanua gakwa no kandue mũhĩtia; korwo ndiarĩ na ũcuuke-rĩ, nĩkangĩanduire mũhĩtia.

21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

“O na gũtuĩka ndirĩ na ũcuuke-rĩ, ndikwĩrĩrĩra; muoyo wakwa nĩndĩwagĩire kĩene.

22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

Ũhoro no ũrĩa ũmwe; nĩkĩo ndĩroiga atĩrĩ, ‘Aniinaga arĩa matarĩ ũcuuke o na akaniina arĩa aaganu.’

23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

Hĩndĩ ĩrĩa ihũũra rĩarehe gĩkuũ kĩa narua, nĩathekagĩrĩra kũũrwo nĩ hinya kwa arĩa matarĩ na mahĩtia.

24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?

Hĩndĩ ĩrĩa bũrũri wagĩa moko-inĩ ma andũ aaganu, nĩahingaga aciirithania maitho. Akorwo ti we-rĩ, nũũ wĩkaga ũguo?

25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

“Matukũ makwa marahanyũka gũkĩra mũkinyia-ũhoro; mombũkaga matarĩ na gĩkeno o na kĩnini.

26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

Mahĩtũkaga na ihenya mũno ta tũtarũ twa irura, kana ta nderi igũcuuhũkĩra kĩndũ gĩa kũrĩa.

27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

Ingiuga atĩrĩ, ‘Nĩngũriganĩrwo nĩ mateta makwa, nĩngũtiga gũtukia gĩthiithi, ngene,’

28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

no ngeetigĩra mĩnyamaro yakwa yothe, nĩgũkorwo nĩnjũũĩ ndũkandua atĩ ndiĩhĩtie.

29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

Kuona atĩ nĩndĩkĩtie gũtuuo mũhĩtia-rĩ, nĩ kĩĩ gĩgũtũma ndĩĩnogie tũhũ?

30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

O na ingĩĩthamba na thabuni, na ndĩĩthambe moko na igata-rĩ,

31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

no ũndikirie irima rĩa gĩcoro nĩgeetha o na nguo ciakwa iithũũre.

32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

“We ti mũndũ ta niĩ atĩ nĩguo ndĩmũcookerie, nĩguo tũngʼethanĩre igooti-inĩ.

33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

Naarĩ korwo nĩ harĩ mũndũ ũngĩtũiguithania, atũigĩrĩre guoko gwake ithuĩ eerĩ,

34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

mũndũ wa kũnjehereria rũthanju rwa Ngai, nĩgeetha ndigacooke kũmakio nĩ itebeebania rĩake.

35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.

Hĩndĩ ĩyo nĩingĩacooka kwaragia itekũmwĩtigĩra, no ũrĩa ndariĩ rĩu-rĩ, ndingĩhota.