Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Job replied,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
“Yes, I know all that! But how can anyone be right before God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If you wanted to argue with God, God could ask a thousand questions that no-one could answer.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
God is so wise and so powerful that no-one could challenge him and win.
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
God moves the mountains suddenly; he overturns them in his anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
He shakes the earth, making its foundations quake.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
He is the one who can command the sun not to rise and the stars not to shine.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
He alone is the one who stretches out the heavens and walks on the waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
He made the constellations of the Bear, Orion, the Pleiades, and the stars of the southern sky.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
He is the one who does incredible things that are beyond our understanding, marvelous things that are uncountable.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
But when he passes by me, I don't see him; when he moves on, he is invisible to me.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
If he takes away, who can prevent him? Who is going to ask him, ‘What are you doing?’
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God does not restrain his anger; he crushes Rahab's helpers underfoot.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
So how much less could I answer God, or choose my words to argue with him!
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Even though I'm right, I can't answer him. I must plead for mercy from my judge.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Even if I called him to come and he responded, I don't believe he would listen to me.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
He pounds me with the winds of a storm; he wounds me time and again, without giving a reason.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He doesn't give me a chance even to catch my breath; instead he fills my life with bitter suffering.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If it's a question of strength, then God is the strongest. If it's a question of justice, then who will set a time for my case?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Even though I am right, my own mouth would condemn me; even though I am innocent, he would prove me wrong.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
I am innocent! I don't care what happens to me. I hate my life!
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
That's why I say, ‘It makes no difference to God. He destroys both the innocent and the wicked.’
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
When disaster strikes suddenly he mocks the despair of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth has been handed over to the wicked; he blinds the eyes of the judges—if it's not him who does this, then who is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
The days of my life race by like a runner, rushing past without me seeing any happiness.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They pass by like fast sailing ships, like an eagle swooping down on its prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I said to myself, ‘I will forget my complaints; I will stop crying and be happy,’
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I would still be terrified at all my suffering because you, God, will not say I'm innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Since I'm condemned, what's the point in arguing?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Even if I wash myself with pure mountain water and clean my hands with soap,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
you would toss me into a slime pit so that even my own clothes would hate me!
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For God is not a mortal being like me, I can't defend myself or take him to court.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
If only there was an arbitrator who could bring us both together!
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
I wish God would stop beating me with his rod and terrifying me!
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Then I could speak up without being afraid—but since I am, I can't!”
