Jobs 7

1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Non ha forse un duro lavoro l'uomo sulla terra e i suoi giorni non sono come quelli d'un mercenario?

2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Come lo schiavo sospira l'ombra e come il mercenario aspetta il suo salario,

3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

così a me son toccati mesi d'illusione e notti di dolore mi sono state assegnate.

4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Se mi corico dico: «Quando mi alzerò?». Si allungano le ombre e sono stanco di rigirarmi fino all'alba.

5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

Ricoperta di vermi e croste è la mia carne, raggrinzita è la mia pelle e si disfà.

6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

I miei giorni sono stati più veloci d'una spola, sono finiti senza speranza.

7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Ricordati che un soffio è la mia vita: il mio occhio non rivedrà più il bene.

8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Non mi scorgerà più l'occhio di chi mi vede: i tuoi occhi saranno su di me e io più non sarò.

9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)

Una nube svanisce e se ne va, così chi scende agl'inferi più non risale; (Sheol h7585)

10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

non tornerà più nella sua casa, mai più lo rivedrà la sua dimora.

11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Ma io non terrò chiusa la mia bocca, parlerò nell'angoscia del mio spirito, mi lamenterò nell'amarezza del mio cuore!

12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Son io forse il mare oppure un mostro marino, perché tu mi metta accanto una guardia?

13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Quando io dico: «Il mio giaciglio mi darà sollievo, il mio letto allevierà la mia sofferenza»,

14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

tu allora mi spaventi con sogni e con fantasmi tu mi atterrisci.

15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Preferirei essere soffocato, la morte piuttosto che questi miei dolori!

16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

Io mi disfaccio, non vivrò più a lungo. Lasciami, perché un soffio sono i miei giorni.

17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Che è quest'uomo che tu nei fai tanto conto e a lui rivolgi la tua attenzione

18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

e lo scruti ogni mattina e ad ogni istante lo metti alla prova?

19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Fino a quando da me non toglierai lo sguardo e non mi lascerai inghiottire la saliva?

20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Se ho peccato, che cosa ti ho fatto, o custode dell'uomo? Perché m'hai preso a bersaglio e ti son diventato di peso?

21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

Perché non cancelli il mio peccato e non dimentichi la mia iniquità? Ben presto giacerò nella polvere, mi cercherai, ma più non sarò!