Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Respondens autem Job, dixit:
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
[Utinam appenderentur peccata mea quibus iram merui, et calamitas quam patior, in statera!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
Quasi arena maris hæc gravior appareret; unde et verba mea dolore sunt plena:
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
quia sagittæ Domini in me sunt, quarum indignatio ebibit spiritum meum; et terrores Domini militant contra me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Numquid rugiet onager cum habuerit herbam? aut mugiet bos cum ante præsepe plenum steterit?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
aut poterit comedi insulsum, quod non est sale conditum? aut potest aliquis gustare quod gustatum affert mortem?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
Quæ prius nolebat tangere anima mea, nunc, præ angustia, cibi mei sunt.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Quis det ut veniat petitio mea, et quod expecto tribuat mihi Deus?
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
et qui cœpit, ipse me conterat; solvat manum suam, et succidat me?
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Et hæc mihi sit consolatio, ut affligens me dolore, non parcat, nec contradicam sermonibus Sancti.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
Quæ est enim fortitudo mea, ut sustineam? aut quis finis meus, ut patienter agam?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Nec fortitudo lapidum fortitudo mea, nec caro mea ænea est.
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Ecce non est auxilium mihi in me, et necessarii quoque mei recesserunt a me.
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
Qui tollit ab amico suo misericordiam, timorem Domini derelinquit.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Fratres mei præterierunt me, sicut torrens qui raptim transit in convallibus.
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Qui timent pruinam, irruet super eos nix.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
Tempore quo fuerint dissipati, peribunt; et ut incaluerit, solventur de loco suo.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
Involutæ sunt semitæ gressuum eorum; ambulabunt in vacuum, et peribunt.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Considerate semitas Thema, itinera Saba, et expectate paulisper.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
Confusi sunt, quia speravi: venerunt quoque usque ad me, et pudore cooperti sunt.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
Nunc venistis; et modo videntes plagam meam, timetis.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Numquid dixi: Afferte mihi, et de substantia vestra donate mihi?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
vel: Liberate me de manu hostis, et de manu robustorum eruite me?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Docete me, et ego tacebo: et si quid forte ignoravi, instruite me.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Quare detraxistis sermonibus veritatis, cum e vobis nullus sit qui possit arguere me?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Ad increpandum tantum eloquia concinnatis, et in ventum verba profertis.
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Super pupillum irruitis, et subvertere nitimini amicum vestrum.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Verumtamen quod cœpistis explete: præbete aurem, et videte an mentiar.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Respondete, obsecro, absque contentione; et loquentes id quod justum est, judicate.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Et non invenietis in lingua mea iniquitatem, nec in faucibus meis stultitia personabit.]
