< Jobs 6 >

1 Da tok Job til orde og sa:
Hiob antwortete und sprach:
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
O daß man meinen Unmut wöge und mein Leid dagegen auf die Wage legte!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
Denn nun ist's schwerer, als der Sand am Meer - drum gehen irre meine Worte!
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
Denn des Allmächtigen Pfeile stecken in mir: mein Geist saugt ihr Gift ein, die Schrecknisse Gottes verstören mich!
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Schreit etwa der Wildesel auf grüner Weide, oder brüllt der Stier bei seinem Mengfutter?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Kann man Fades ungesalzen genießen, oder hat das Eiweiß Wohlgeschmack?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
Mich widert's an, es anzurühren; es ekelt mich vor der Unreinigkeit meiner Speise.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
O daß doch mein Wunsch sich erfüllte, und Gott mein Verlangen gewährte!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Gefiele es Gott, mich zu zermalmen, seine Hand zu entfesseln und meinen Lebensfaden abzuschneiden!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
So wäre doch das noch mein Trost und aufhüpfen wollte ich im schonungslosen Schmerz -, daß ich des Heiligen Worte nie verleugnet habe.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
Was ist denn meine Kraft, daß ich noch harren, und was mein Ende, daß ich mich gedulden sollte?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Ist meine Kraft etwa Felsenkraft, oder ist mein Leib aus Erz?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Bin ich nicht der Hilfe bar, und ist nicht aller Halt von mir genommen?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
Dem Verzagenden gebührt das Mitleid seines Nächsten, selbst wenn er von der Furcht vor dem Allmächtigen läßt.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Meine Freunde haben sich treulos erzeigt wie ein Bach, wie die Rinnsale, die überschwellen,
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
die trübe sind von Eis, in die herab der Schnee sich birgt.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
Wenn sie durchglüht werden, schwinden sie dahin: wenn's heiß wird, sind sie weggelöscht von ihrem Ort.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
Karawanen biegen ab von ihrer Straße, ziehen hinauf in die Öde und kommen um.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Die Karawanen Themas schauten aus, die Reisezüge Sabas warteten auf sie:
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
Sie wurden zu Schanden mit ihrem Vertrauen, kamen hin und wurden enttäuscht.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
So seid ihr nun für mich geworden: ihr schautet Schrecknis, - da scheutet ihr euch!
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Habe ich etwa gesagt: “Schafft mir her und von eurer Habe spendet für mich;
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
errettet mich aus der Gewalt des Bedrängers und aus der Gewalt der Tyrannen kauft mich los”?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Belehrt mich, so will ich schweigen, und worin ich geirrt habe, thut mir kund.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Wie eindringlich sind der Wahrheit Worte! aber was beweist denn euer Verweis?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Gedenkt ihr, Worte zu rügen? Die Reden des Verzweifelten verhallen im Wind!
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Selbst über meine Waise würdet ihr losen und euren eignen Freund verhandeln.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Und nun - wollet doch mich anblicken, ich werde euch doch wahrlich nicht ins Angesicht lügen!
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
O kehret um, laßt Unrecht nicht geschehen, ja, kehret um, noch hab' ich Recht hierin.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Wohnt denn auf meiner Zunge Frevel, oder unterscheidet mein Gaumen nicht die Unglücksschläge?

< Jobs 6 >