Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Then responded Job, and said: —
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oh that, weighed, were my vexation, and, my engulfing ruin—into the balances, they would lift up all at once!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For, now, beyond the sand of the seas, would it be heavy, On this account, my words, have wandered.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For, the arrows of the Almighty, are in me, The heat whereof, my spirit is drinking up, The, terrors of GOD, array themselves against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Doth the wild ass bray over grass? Or loweth the ox over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Can that which hath no savour be eaten without salt? Or is there any taste in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
My soul hath refused to touch, Those things, are like disease in my food.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh that my request would come! and, my hope, oh that GOD would grant!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
That it would please GOD to crush me, That he would set free his hand, and cut me off!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
So might it still be my comfort, And I might exult in the anguish he would not spare, —That I had not concealed the sayings of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should hope? Or what mine end, that I should prolong my desire?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is my strength, the strength of stones? Or is, my flesh, of bronze?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Is there any help at all in me? Is not, abiding success, driven from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
The despairing, from his friend, should have lovingkindness, or, the reverence of the Almighty, he may forsake.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Mine own brethren, have proved treacherous like a torrent, like a channel of torrents which disappear:
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Which darken by reason of the cold, over them, is a covering made by the snow:
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
By the time they begin to thaw, they are dried up, as soon as it is warm, they have vanished out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
Caravans turn aside by their course, they go up into a waste, and are lost:
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The caravans of Tema looked about, the travelling companies of Sheba, hoped for them:
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They are ashamed that they had trusted, They have come up to one of them, and are confounded.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For, now, ye have come to him, ye see something fearful, and fear.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Is it that I said, Make me a gift, or, out of your abundance, offer a bribe on my behalf;
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
And deliver me from the hand of the adversary? And, out of the hand of tyrants, ransom me?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Show me, and, I, will hold my peace, And, wherein I have erred, cause me to understand.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How pleasant are the sayings that are right! But what can a decision from you, decide?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
To decide words, do ye intend, When, to the wind, are spoken the sayings of one in despair?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Surely, the fatherless, ye would assail, and make merchandise of your friend!
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
But, now, be pleased to turn to me, that it may be, to your faces, if I speak falsehood,
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Reply, I pray you, let there be no perversity, Yea reply even yet, my vindication is in it!
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there, in my tongue, perversity? Or can, my sense, not discern, engulfing ruin?
