Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Knowest thou the season when the Wild Goats of the crags beget? The bringing forth of the hinds, canst thou observe?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Canst thou count the months they fulfil? Or knowest thou the time when they give birth?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
They kneel down, their young, they bring forth; their pains, they throw off;
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Their young become strong, they grow up in the open field, they go out, and return not unto them.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Who hath sent forth the Wild Ass free? And, the bands of the swift-runner, who hath loosed?
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Whose house I have made the waste plain, and his dwellings, the land of salt:
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
He laugheth at the throng of the city, The shoutings of the driver, he heareth not;
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
He espieth the mountains, his pasture-ground, and, after every green thing, maketh search.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Will the Wild-Ox be pleased to be thy servant? or lodge for the night by thy crib?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Canst thou bind the wild-ox, so that—with the ridge—shall run his cord? Or will he harrow the furrows after thee?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Wilt thou trust in him, because of the greatness of his strength? Wilt thou leave unto him thy toil?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Wilt thou put faith in him, that he will bring back thy seed? and that, corn for thy threshing-floor, he will gather?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
The wing of the Ostrich that waveth itself joyfully, Is it the pinion of lovingkindness or the plumage?
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
For she leaveth—to the earth—her eggs, and, on the dust, she letteth them be warmed;
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
And hath forgotten, that, a foot, may crush them, —or, the wild beast, tread on them!
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Dealing hardly with her young, as none-of-hers, In vain, her labour, without dread.
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
For GOD hath suffered her to forget wisdom, and given her no share in understanding.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
What time, on high, she vibrateth her wings, she laugheth at the horse and his rider.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Couldst thou give—to the Horse—strength? Couldst thou clothe his neck with the quivering mane?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Couldst thou cause him to leap like a locust? The majesty of his snort, is a terror!
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
He diggeth into the plain, and rejoiceth in vigour, he goeth forth to meet armour;
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
He laugheth at dread, and is not dismayed, neither turneth he back, from the face of the sword;
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Against him, whiz [the arrows of] the quiver, the flashing head of spear and javelin;
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
With stamping and rage, he drinketh up the ground, —he will not stand still when the horn soundeth;
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
As oft as the horn soundeth, he saith, Aha! And, from afar, he scenteth the battle, —the thunder of commanders and the war-cry.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Is it, by thine understanding, that the Bird of Passage betaketh him to his pinions? spreadeth out his wings to the south?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Or, at thy bidding, that the Eagle mounteth, and that he setteth on high his nest?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
The crag, he inhabiteth, and so lodgeth himself, on the tooth of the crag, and high fort;
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
From thence, he searcheth out food, far away, his eyes do pierce;
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
And, his young brood, suck up blood, and, where the slain are, there, is he.
