Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? dost thou mark the calving of the hinds?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Dost thou number the months that they fulfil? and knowest thou the time when they bring forth?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
They bow themselves, they give birth to their young ones, they cast out their pains;
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Their young ones become strong, they grow up in the open field, they go forth, and return not unto them.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Who hath sent out the wild ass free? and who hath loosed the bands of the onager,
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Whose house I made the wilderness, and the salt plain his dwellings?
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
He laugheth at the tumult of the city, and heareth not the shouts of the driver;
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Will the buffalo be willing to serve thee, or will he lodge by thy crib?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Canst thou bind the buffalo with his cord in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Wilt thou put confidence in him, because his strength is great? and wilt thou leave thy labour to him?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Wilt thou trust him to bring home thy seed, and gather it into thy threshing-floor?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
The wing of the ostrich beats joyously — But is it the stork's pinion and plumage?
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
For she leaveth her eggs to the earth, and warmeth them in the dust,
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
And forgetteth that the foot may crush them, or that the beast of the field may trample them.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
She is hardened against her young ones, as though they were not hers; her labour is in vain, without her concern.
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
For God hath deprived her of wisdom, and hath not furnished her with understanding.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
What time she lasheth herself on high, she scorneth the horse and his rider.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Hast thou given strength to the horse? hast thou clothed his neck with the quivering mane?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Dost thou make him to leap as a locust? His majestic snorting is terrible.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
He paweth in the valley, and rejoiceth in [his] strength; he goeth forth to meet the armed host.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
He laugheth at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from before the sword.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
The quiver rattleth upon him, the glittering spear and the javelin.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
He swalloweth the ground with fierceness and rage, and cannot contain himself at the sound of the trumpet:
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
At the noise of the trumpets he saith, Aha! and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Doth the hawk fly by thine intelligence, [and] stretch his wings toward the south?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Doth the eagle mount up at thy command, and make his nest on high?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
He inhabiteth the rock and maketh his dwelling on the point of the cliff, and the fastness:
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
From thence he spieth out the prey, his eyes look into the distance;
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
And his young ones suck up blood; and where the slain are, there is he.
