Jobs 32

1 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.

And these three men cease from answering Job, for he [is] righteous in his own eyes,

2 Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud,

and burn doth the anger of Elihu son of Barachel the Buzite, of the family of Ram; against Job hath his anger burned, because of his justifying himself more than God;

3 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.

and against his three friends hath his anger burned, because that they have not found an answer, and condemn Job.

4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.

And Elihu hath waited earnestly beside Job with words, for they are older than he in days.

5 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.

And Elihu seeth that there is no answer in the mouth of the three men, and his anger burneth.

6 Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.

And Elihu son of Barachel the Buzite answereth and saith: — Young I [am] in days, and ye [are] age Therefore I have feared, And am afraid of shewing you my opinion.

7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!

I said: Days do speak, And multitude of years teach wisdom.

8 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.

Surely a spirit is in man, And the breath of the Mighty One Doth cause them to understand.

9 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.

The multitude are not wise, Nor do the aged understand judgment.

10 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.

Therefore I have said: Hearken to me, I do shew my opinion — even I.

11 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.

Lo, I have waited for your words, I give ear unto your reasons, Till ye search out sayings.

12 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.

And unto you I attend, And lo, there is no reasoner for Job, [Or] answerer of his sayings among you.

13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!

Lest ye say, We have found wisdom, God doth thrust him away, not man.

14 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.

And he hath not set in array words for me, And with your sayings I do not answer him.

15 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.

(They have broken down, They have not answered again, They removed from themselves words.

16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?

And I have waited, but they do not speak, For they have stood still, They have not answered any more.)

17 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.

I answer, even I — my share, I shew my opinion — even I.

18 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.

For I have been full of words, Distressed me hath the spirit of my breast,

19 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.

Lo, my breast [is] as wine not opened, Like new bottles it is broken up.

20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.

I speak, and there is refreshment to me, I open my lips and answer.

21 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;

Let me not, I pray you, accept the face of any, Nor unto man give flattering titles,

22 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

For I have not known to give flattering titles, In a little doth my Maker take me away.