< Jobs 30 >

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
“Pero ahora los que son más jóvenes que yo se burlan de mí, cuyos padres consideré indignos de poner con mis perros pastores.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
¿De qué me sirve la fuerza de sus manos? hombres en los que la edad madura ha perecido?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Están demacrados por la carencia y el hambre. Roen la tierra seca, en la penumbra del desperdicio y la desolación.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Arrancan hierbas saladas junto a los arbustos. Las raíces del árbol de la retama son su alimento.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Son expulsados de entre los hombres. Lloran tras ellos como tras un ladrón,
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
para que vivan en valles espantosos, y en agujeros de la tierra y de las rocas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Rebuznan entre los arbustos. Están reunidos bajo las ortigas.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Son hijos de locos, sí, hijos de malvados. Fueron expulsados a latigazos de la tierra.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
“Ahora me he convertido en su canción. Sí, soy un sinónimo para ellos.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Me aborrecen, se alejan de mí, y no duden en escupirme a la cara.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Porque ha desatado su cuerda y me ha afligido; y se han desprendido de la restricción ante mí.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
A mi derecha se levanta la chusma. Me apartan los pies. Ellos lanzan sus caminos de destrucción contra mí.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Marcan mi camino. Promueven mi destrucción sin la ayuda de nadie.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Como a través de una amplia brecha llegan. Se enrollan en medio de la ruina.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Los terrores se han vuelto contra mí. Persiguen mi honor como el viento. Mi bienestar ha pasado como una nube.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
“Ahora mi alma se derrama dentro de mí. Los días de aflicción se han apoderado de mí.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
En la estación nocturna mis huesos están calados en mí, y los dolores que me roen no tienen descanso.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Mi vestimenta está desfigurada por una gran fuerza. Me ata como el cuello de mi túnica.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Me ha arrojado al fango. Me he convertido en polvo y cenizas.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Clamo a ti, y no me respondes. Me pongo de pie, y tú me miras.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Te has vuelto cruel conmigo. Con la fuerza de tu mano me persigues.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Me alzas al viento y me conduces con él. Me disuelves en la tormenta.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Porque sé que me llevarás a la muerte, a la casa designada para toda la vida.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
“Sin embargo, ¿no se tiende la mano en su caída? ¿O en su calamidad, por tanto, clamar por ayuda?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
¿No lloré por el que estaba en apuros? ¿No se afligió mi alma por los necesitados?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Cuando buscaba el bien, vino el mal. Cuando esperaba la luz, llegó la oscuridad.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Mi corazón está turbado y no descansa. Me han llegado días de aflicción.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Voy de luto sin el sol. Me pongo de pie en la asamblea y pido ayuda.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Soy hermano de los chacales, y compañera de los avestruces.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Mi piel se ennegrece y se desprende de mí. Mis huesos están quemados por el calor.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Por eso mi arpa se ha convertido en luto, y mi pipa en la voz de los que lloran.

< Jobs 30 >