Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

[Nunc autem derident me juniores tempore, quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei:

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

quorum virtus manuum mihi erat pro nihilo, et vita ipsa putabantur indigni:

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

egestate et fame steriles, qui rodebant in solitudine, squallentes calamitate et miseria.

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Et mandebant herbas, et arborum cortices, et radix juniperorum erat cibus eorum:

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

qui de convallibus ista rapientes, cum singula reperissent, ad ea cum clamore currebant.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

In desertis habitabant torrentium, et in cavernis terræ, vel super glaream:

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

qui inter hujuscemodi lætabantur, et esse sub sentibus delicias computabant:

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

filii stultorum et ignobilium, et in terra penitus non parentes.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Nunc in eorum canticum versus sum, et factus sum eis in proverbium.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Abominantur me, et longe fugiunt a me, et faciem meam conspuere non verentur.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Pharetram enim suam aperuit, et afflixit me, et frenum posuit in os meum.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Ad dexteram orientis calamitates meæ illico surrexerunt: pedes meos subverterunt, et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Dissipaverunt itinera mea; insidiati sunt mihi, et prævaluerunt: et non fuit qui ferret auxilium.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Quasi rupto muro, et aperta janua, irruerunt super me, et ad meas miserias devoluti sunt.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Redactus sum in nihilum: abstulisti quasi ventus desiderium meum, et velut nubes pertransiit salus mea.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Nunc autem in memetipso marcescit anima mea, et possident me dies afflictionis.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Nocte os meum perforatur doloribus, et qui me comedunt, non dormiunt.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

In multitudine eorum consumitur vestimentum meum, et quasi capito tunicæ succinxerunt me.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Comparatus sum luto, et assimilatus sum favillæ et cineri.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Clamo ad te, et non exaudis me: sto, et non respicis me.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Mutatus es mihi in crudelem, et in duritia manus tuæ adversaris mihi.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Elevasti me, et quasi super ventum ponens; elisisti me valide.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Scio quia morti trades me, ubi constituta est domus omni viventi.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam: et si corruerint, ipse salvabis.

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Flebam quondam super eo qui afflictus erat, et compatiebatur anima mea pauperi.

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Expectabam bona, et venerunt mihi mala: præstolabar lucem, et eruperunt tenebræ.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Interiora mea efferbuerunt absque ulla requie: prævenerunt me dies afflictionis.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Mœrens incedebam sine furore; consurgens, in turba clamabam.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Frater fui draconum, et socius struthionum.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Cutis mea denigrata est super me, et ossa mea aruerunt præ caumate.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Versa est in luctum cithara mea, et organum meum in vocem flentium.]