Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

And now, laughed at me, Have the younger in days than I, Whose fathers I have loathed to set With the dogs of my flock.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Also — the power of their hands, why [is it] to me? On them hath old age perished.

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

With want and with famine gloomy, Those fleeing to a dry place, Formerly a desolation and waste,

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Those cropping mallows near a shrub, And broom-roots [is] their food.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

From the midst they are cast out, (They shout against them as a thief),

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

In a frightful place of valleys to dwell, Holes of earth and clefts.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Among shrubs they do groan, Under nettles they are gathered together.

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Sons of folly — even sons without name, They have been smitten from the land.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

And now, their song I have been, And I am to them for a byword.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

They have abominated me, They have kept far from me, And from before me have not spared to spit.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Because His cord He loosed and afflicteth me, And the bridle from before me, They have cast away.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

On the right hand doth a brood arise, My feet they have cast away, And they raise up against me, Their paths of calamity.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

They have broken down my path, By my calamity they profit, 'He hath no helper.'

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

As a wide breach they come, Under the desolation have rolled themselves.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

He hath turned against me terrors, It pursueth as the wind mine abundance, And as a thick cloud, Hath my safety passed away.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

And now, in me my soul poureth itself out, Seize me do days of affliction.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

At night my bone hath been pierced in me, And mine eyelids do not lie down.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

By the abundance of power, Is my clothing changed, As the mouth of my coat it doth gird me.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Casting me into mire, And I am become like dust and ashes.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

I cry unto Thee, And Thou dost not answer me, I have stood, and Thou dost consider me.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Thou art turned to be fierce to me, With the strength of Thy hand, Thou oppressest me.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Thou dost lift me up, On the wind Thou dost cause me to ride, And Thou meltest — Thou levellest me.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

For I have known To death Thou dost bring me back, And [to] the house appointed for all living.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Surely not against the heap Doth He send forth the hand, Though in its ruin they have safety.

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Did not I weep for him whose day is hard? Grieved hath my soul for the needy.

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

When good I expected, then cometh evil, And I wait for light, and darkness cometh.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

My bowels have boiled, and have not ceased, Gone before me have days of affliction.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Mourning I have gone without the sun, I have risen, in an assembly I cry.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

A brother I have been to dragons, And a companion to daughters of the ostrich.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

My skin hath been black upon me, And my bone hath burned from heat,

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

And my harp doth become mourning, And my organ the sound of weeping.