Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Toe vaihi loe kai pongah saning kanawk kaminawk mah ang pahnui o thuih, nihcae ampanawk loe ka panuet moe, tuutoep uinawk hoi nawnto suek han mataeng doeh ka koeh ai.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Ue, nihcae ban thacakhaih loe kai han tidoeh avanghaih om ai, nihcae thacakhaih loe anghmat boih boeh.

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Nihcae loe zok amthlam o pongah, minawk hoi angkom o ai; kami om ai angqai krang praezaek ah ni amhet o.

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Kapring thungah phrohnawk to a aah o moe, caak hanah imphok kung tangzun to takaeh o.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Nihcae loe kaminawk ohhaih ahmuen hoiah haek o moe, (kamqu hangh thuih baktih hangh o thuih; )

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

tahawt thung ih cathaeng khaw thungah oh o moe, longkhaw thung hoi lungsong khaw thungah a oh o.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Kapring thungah hrang baktiah hangh o moe, soekhring thungah nawnto amkhueng o.

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Nihcae loe kamthu caa ah oh o, ue, khosak kasae kaminawk ih caa ah oh o moe, prae thung hoi haek ih kaminawk ah oh o.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Vaihi loe nihcae mah laa ang sak o thuih; ue, nihcae mah kasae thuih ih kami ah ka oh boeh.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Nihcae mah ang panuet o moe, kangthla ah ang oh o taak; ka mikhmai tamtui hoi pathoih hanah tongaah o ai.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Sithaw mah kalii hoiah ang kah moe, ang pacaekthlaek pongah, ka hmaa ah angsumhaih tawn o ai boeh.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Ka bantang bangah thendoengnawk angthawk o moe, ka khok hae ang cawh o; kai amrohaih loklam to a sak o.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Ka loklam to phraek o moe, kai amtimh hanah azom o; nihcae bomhkung mi doeh om ai.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Nihcae loe kalen pui akhaw thungah kakun tui baktiah, kai amrosak hanah tha hoi kai khaeah ang cawnh o.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Zitthok hmuennawk to ka nuiah phak moe, takhi song baktiah ka hinghaih hnukah patom o; ka tawnh ih hmuenmae loe tamai baktiah anghmat boeh.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Vaihi ka palungthin koih boeh moe, patangkhanghaih aninawk mah ang naeh boeh.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Aqum mah ka huh hae thunh moe, thaqui kana ka pauep thai ai boeh.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Ka nathaih nung parai pongah, kaimah ih khubuen mah zaeng ih baktih toengah, ang zaeng caeng.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Anih mah tangnong thungah ang nuih, kai loe maiphu hoi tavai baktiah ni ka oh sut boeh.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Ka Angraeng Nang khaeah ka qah, toe nang pathim ai; kang doet tahang, toe tiah doeh nang sah ai.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Ka nuiah tahmenhaih na tawn ai; thacakhaih na ban hoiah nang pacaekthlaek.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Kai hae nang toengh tahang moe, takhi to nang thuengsak pongah, ka takpum hae nam rosak ving boeh.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Kahing kaminawk boih hanah na sak pae ih im hoi duekhaih thungah, nang caeh haih tih, tiah ka panoek.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Sithaw mah amrohaih phaksak hanah ban phok naah, nihcae mah tahmenhaih hni o langla cadoeh, atho om ai boeh.

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Raihaih tongh kami to ka qah haih ai maw? Amtang kami palung ka sae haih ai maw?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Kahoih hmuen ka zing naah, kasae hmuen to angzoh; aanghaih ka zing naah, vinghaih to angzoh.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Kai ih pathin loe bet moe, anghakhaih om ai; patangkhanghaih aninawk loe kai tongh hanah angzoh o.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Niduem naah palungsethaih hoiah ka oh; kaminawk amkhuenghaih ahmuen ah kang doet moe, ka hang.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Kai loe pahui puinawk ih nawkamya ah ka oh moe, bukbuhnawk ih ampui ah ka oh.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Ka nganhin loe amnum moe, ka huhnawk doeh kabae thuih pa ai boeh.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Kai ih katoeng loe palungsethaih ah angcoeng boeh, kai ih tamoi doeh qahhaih lok ah ni angcoeng ving boeh.