Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this, Job opened his mouth and cursed the day he was born.
2 Job tok til orde og sa:
He said,
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
“May the day on which I was born perish, the night that said, 'A boy has been conceived.'
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
May that day be dark; may not God from above call it to mind, neither may the sun shine on it.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
May darkness and the shadow of death claim it for their own. May a cloud live over it; may everything that makes the day black truly terrify it.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
As for that night, may thick darkness seize it. May it not rejoice among the days of the year; may it not come into the number of the months.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
See, may that night be barren; may no joyful voice come into it.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
May they curse that day, those who know how to wake up Leviathan.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
May the stars of that day's dawn be dark. May that day look for light, but find none; neither may it see the eyelids of the dawn,
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
because it did not shut up the doors of my mother's womb, and because it did not hide trouble from my eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Why did I not die when I came out from the womb? Why did I not give up my spirit when my mother bore me?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Why did her knees welcome me? Why did her breasts receive me so that I should suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now I would have been lying down quietly. I would have slept and been at rest
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
with kings and counselors of the earth, who built up tombs for themselves that are now in ruins.
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or I would have been lying with princes who once had gold, who had filled their houses with silver.
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Or perhaps I would have been stillborn, like infants that never see the light.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There the wicked cease from trouble; there the weary are at rest.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
There the prisoners are at ease together; they do not hear the voice of the slave driver.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
Both small and great people are there; the servant is free from his master there.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Why is light given to him who is in misery? Why is life given to the one who is bitter in soul,
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
to one who longs for death without it coming; to one who digs for death more than for hidden treasure?
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Why is light given to one who rejoices very much and is glad when he finds the grave?
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
Why is light given to a man whose way is hidden, a man whom God has hedged in?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For my sighing happens instead of eating; my groaning is poured out like water.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For the thing that I feared has come on me; what I was afraid of has come to me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I am not at ease, I am not quiet, and I have no rest; trouble comes instead.”
