Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this, Job opened his mouth and cursed his day.
2 Job tok til orde og sa:
And Job answered and said,
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Let the day perish in which I was born, and the night that said, There is a man child conceived.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
That day — let it be darkness, let not God care for it from above, neither let light shine upon it:
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Let darkness and the shadow of death claim it; let clouds dwell upon it; let darkeners of the day terrify it.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
That night — let gloom seize upon it; let it not rejoice among the days of the year; let it not come into the number of the months.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Behold, let that night be barren; let no joyful sound come therein;
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let them curse it that curse the day, who are ready to rouse Leviathan;
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Let the stars of its twilight be dark; let it wait for light, and have none, neither let it see the eyelids of the dawn:
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Because it shut not up the doors of the womb that bore me, and hid not trouble from mine eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Wherefore did I not die from the womb, — come forth from the belly and expire?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Why did the knees meet me? and wherefore the breasts, that I should suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now should I have lain down and been quiet; I should have slept: then had I been at rest,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
With kings and counsellors of the earth, who build desolate places for themselves,
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or with princes who had gold, who filled their houses with silver;
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Or as a hidden untimely birth I had not been; as infants that have not seen the light.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There the wicked cease from troubling; and there the wearied are at rest.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
The prisoners together are at ease; they hear not the voice of the taskmaster.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
The small and great are there, and the bondman freed from his master.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Wherefore is light given to him that is in trouble, and life to those bitter of soul,
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who long for death, and it [cometh] not, and dig for it more than for hidden treasures;
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Who rejoice even exultingly and are glad when they find the grave? —
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
To the man whose way is hidden, and whom God hath hedged in?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For my sighing cometh before my bread, and my groanings are poured out like the waters.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For I feared a fear, and it hath come upon me, and that which I dreaded hath come to me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I was not in safety, neither had I quietness, neither was I at rest, and trouble came.
