< Jobs 29 >

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Y tornó Job a tomar su parábola, y dijo:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
¡Quién me tornase como en los meses pasados, como en los días cuando Dios me guardaba!
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Cuando hacía resplandecer su candela sobre mi cabeza, a la luz de la cual yo caminaba en la oscuridad.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Como fui en los días de mi mocedad, cuando Dios era familiar en mi tienda;
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Cuando aun el Omnipotente estaba conmigo, y mis mozos al derredor de mí;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Cuando yo lavaba mis caminos con manteca, y la piedra me derramaba ríos de aceite;
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Cuando salía a la puerta a juicio, y en la plaza hacía aparejar mi silla:
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Los mozos me veían, y se escondían, y los viejos se levantaban, y estaban en pie.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Los príncipes detenían sus palabras, y ponían la mano sobre su boca.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
La voz de los principales se ocultaba, y su lengua se pegaba a su paladar.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Cuando los oídos que me oían, me llamaban bienaventurado, y los ojos que me veían, me daban testimonio;
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Porque libraba al pobre que gritaba, y al huérfano que carecía de ayudador.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
La bendición del que se iba a perder venía sobre mí, y al corazón de la viuda hacía cantar de alegría.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Vestíame de justicia, y ella me vestía como un manto, y mí toca era juicio.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Yo era ojos al ciego, y pies al cojo.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
A los menesterosos era padre, y de la causa que no entendía, me informaba con diligencia.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Y quebraba los colmillos del inicuo; y de sus dientes hacía soltar la presa.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Y decía: En mi nido moriré, y como arena multiplicaré días.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Mi raíz está abierta junto a las aguas, y en mis ramas permanecerá rocío.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Mi honra se renueva conmigo, y mi arco se renueva en mi mano.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Oíanme y esperaban, y callaban a mi consejo.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Tras mi palabra no replicaban: mas mi razón destilaba sobre ellos.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Y esperábanme como a la lluvia, y abrían su boca como a la lluvia tardía.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Si me reía a ellos, no lo creían; ni derribaban la luz de mi rostro.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Aprobaba el camino de ellos, y sentábame en cabecera; y moraba como el rey en el ejército, como el que consuela llorosos.

< Jobs 29 >