< Jobs 29 >

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job retomó su parábola y dijo
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Oh, si yo fuera como en los meses de antaño, como en los días en que Dios velaba por mí;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
cuando su lámpara brilló sobre mi cabeza, y con su luz atravesé las tinieblas,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
como estaba en mi mejor momento, cuando la amistad de Dios estaba en mi tienda,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
cuando el Todopoderoso aún estaba conmigo, y mis hijos estaban a mi alrededor,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
cuando mis pasos fueron lavados con mantequilla, y la roca derramó chorros de aceite para mí,
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
cuando salí a la puerta de la ciudad, cuando preparé mi asiento en la calle.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Los jóvenes me vieron y se escondieron. Los ancianos se levantaron y se pusieron de pie.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Los príncipes se abstuvieron de hablar, y se puso la mano en la boca.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
La voz de los nobles se acalló, y su lengua se pegó al paladar.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Porque cuando el oído me escuchó, entonces me bendijo, y cuando el ojo me vio, me elogió,
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
porque liberé a los pobres que lloraban, y también al huérfano, que no tenía quien le ayudara,
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
la bendición del que estaba dispuesto a perecer vino sobre mí, y he hecho que el corazón de la viuda cante de alegría.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Me vestí de justicia, y me vistió. Mi justicia era como un manto y una diadema.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Yo era los ojos de los ciegos, y los pies a los cojos.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Fui padre de los necesitados. Investigué la causa de él que no conocía.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Rompí las mandíbulas de los injustos y arrancó la presa de sus dientes.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Entonces dije: “Moriré en mi propia casa, Contaré mis días como la arena.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Mi raíz se extiende hasta las aguas. El rocío reposa toda la noche en mi rama.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Mi gloria está fresca en mí. Mi arco se renueva en mi mano’.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
“Los hombres me escucharon, esperaron, y guardé silencio por mi consejo.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Después de mis palabras no volvieron a hablar. Mi discurso cayó sobre ellos.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Me esperaron como a la lluvia. Sus bocas bebieron como con la lluvia de primavera.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Les sonreí cuando no tenían confianza. No rechazaron la luz de mi rostro.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
elegí fuera de su camino, y me senté como jefe. Viví como un rey en el ejército, como quien consuela a los dolientes.

< Jobs 29 >