Jobs 27

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

And Job addeth to lift up his simile, and saith: —

2 Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

God liveth! He turned aside my judgment, And the Mighty — He made my soul bitter.

3 - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:

For all the while my breath [is] in me, And the spirit of God in my nostrils.

4 Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

My lips do not speak perverseness, And my tongue doth not utter deceit.

5 Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

Pollution to me — if I justify you, Till I expire I turn not aside mine integrity from me.

6 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

On my righteousness I have laid hold, And I do not let it go, My heart doth not reproach me while I live.

7 La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

As the wicked is my enemy, And my withstander as the perverse.

8 For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

For what [is] the hope of the profane, When He doth cut off? When God doth cast off his soul?

9 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

His cry doth God hear, When distress cometh on him?

10 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

On the Mighty doth he delight himself? Call God at all times?

11 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

I shew you by the hand of God, That which [is] with the Mighty I hide not.

12 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

Lo, ye — all of you — have seen, And why [is] this — ye are altogether vain?

13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

This [is] the portion of wicked man with God, And the inheritance of terrible ones From the Mighty they receive.

14 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

If his sons multiply — for them [is] a sword. And his offspring [are] not satisfied [with] bread.

15 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

His remnant in death are buried, And his widows do not weep.

16 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

If he heap up as dust silver, And as clay prepare clothing,

17 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

He prepareth — and the righteous putteth [it] on, And the silver the innocent doth apportion.

18 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

He hath built as a moth his house, And as a booth a watchman hath made.

19 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.

Rich he lieth down, and he is not gathered, His eyes he hath opened, and he is not.

20 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

Overtake him as waters do terrors, By night stolen him away hath a whirlwind.

21 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

Take him up doth an east wind, and he goeth, And it frighteneth him from his place,

22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

And it casteth at him, and doth not spare, From its hand he diligently fleeth.

23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

It clappeth at him its hands, And it hisseth at him from his place.