Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Ab Omnipotente non sunt abscondita tempora: qui autem noverunt eum, ignorant dies illius.
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
Alii terminos transtulerunt, diripuerunt greges, et paverunt eos.
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
Asinum pupillorum abegerunt, et abstulerunt pro pignore bovem viduæ.
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
Subverterunt pauperum viam, et oppresserunt pariter mansuetos terræ.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Alii quasi onagri in deserto egrediuntur ad opus suum: vigilantes ad prædam, præparant panem liberis.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
Agrum non suum demetunt: et vineam eius, quem vi oppresserint, vindemiant.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Nudos dimittunt homines, indumenta tollentes, quibus non est operimentum in frigore:
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
Quos imbres montium rigant: et non habentes velamen, amplexantur lapides.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Vim fecerunt deprædantes pupillos, et vulgum pauperem spoliaverunt.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Nudis et incedentibus absque vestitu, et esurientibus tulerunt spicas.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
Inter acervos eorum meridiati sunt, qui calcatis torcularibus sitiunt.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
De civitatibus fecerunt viros gemere, et anima vulneratorum clamavit, et Deus inultum abire non patitur.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Ipsi fuerunt rebelles lumini, nescierunt vias eius, nec reversi sunt per semitas eius.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
Mane primo consurgit homicida, interficit egenum et pauperem: per noctem vero erit quasi fur.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
Oculus adulteri observat caliginem, dicens: Non me videbit oculus: et operiet vultum suum.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
Perfodit in tenebris domos, sicut in die condixerant sibi, et ignoraverunt lucem.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
Si subito apparuerit aurora, arbitrantur umbram mortis: et sic in tenebris quasi in luce ambulant.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Levis est super faciem aquæ: maledicta sit pars eius in terra, nec ambulet per viam vinearum.
Ad nimium calorem transeat ab aquis nivium, et usque ad inferos peccatum illius. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Obliviscatur eius misericordia: dulcedo illius vermes: non sit in recordatione, sed conteratur quasi lignum infructuosum.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Pavit enim sterilem, quæ non parit, et viduæ bene non fecit.
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Detraxit fortes in fortitudine sua: et cum steterit, non credet vitæ suæ.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
Dedit ei Deus locum pœnitentiæ, et ille abutitur eo in superbiam: oculi autem eius sunt in viis illius.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
Elevati sunt ad modicum, et non subsistent, et humiliabuntur sicut omnia, et auferentur, et sicut summitates spicarum conterentur.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
Quod si non est ita, quis me potest arguere esse mentitum, et ponere ante Deum verba mea?
