Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Wherefore from the Mighty One Times have not been hidden, And those knowing Him have not seen His days.
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
The borders they reach, A drove they have taken violently away, Yea, they do evil.
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
The ass of the fatherless they lead away, They take in pledge the ox of the widow,
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
They turn aside the needy from the way, Together have hid the poor of the earth.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Lo, wild asses in a wilderness, They have gone out about their work, Seeking early for prey, A mixture for himself — food for young ones.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
In a field his provender they reap, And the vineyard of the wicked they glean.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
The naked they cause to lodge Without clothing. And there is no covering in the cold.
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
From the inundation of hills they are wet, And without a refuge — have embraced a rock.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
They take violently away From the breast the orphan, And on the poor they lay a pledge.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Naked, they have gone without clothing, And hungry — have taken away a sheaf.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
Between their walls they make oil, Wine-presses they have trodden, and thirst.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
Because of enmity men do groan, And the soul of pierced ones doth cry, And God doth not give praise.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
They have been among rebellious ones of light, They have not discerned His ways, Nor abode in His paths.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
At the light doth the murderer rise, He doth slay the poor and needy, And in the night he is as a thief.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
And the eye of an adulterer Hath observed the twilight, Saying, 'No eye doth behold me.' And he putteth the face in secret.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
He hath dug in the darkness — houses; By day they shut themselves up, They have not known light.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
When together, morning [is] to them death shade, When he discerneth the terrors of death shade.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Light he [is] on the face of the waters, Vilified is their portion in the earth, He turneth not the way of vineyards.
Drought — also heat — consume snow-waters, Sheol [those who] have sinned. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Forget him doth the womb, Sweeten [on] him doth the worm, No more is he remembered, And broken as a tree is wickedness.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Treating evil the barren [who] beareth not, And [to] the widow he doth no good,
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
And hath drawn the mighty by his power, He riseth, and none believeth in life.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
He giveth to him confidence, and he is supported, And his eyes [are] on their ways.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
High they were [for] a little, and they are not, And they have been brought low. As all [others] they are shut up, And as the head of an ear of corn cut off.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
And if not now, who doth prove me a liar, And doth make of nothing my word?
