Jobs 21
1 Da tok Job til orde og sa:
Då svara Job og sagde:
2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
«Å høyr då, høyr på mine ord! Gjev i minsto det til trøyst!
3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
Lat meg få lov å tala ut, so kann du spotta etterpå.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
Klagar eg vel på menneskje? Og hev eg ikkje grunn til harm?
5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
Vend dykk til meg, og ottast so; legg handi so på dykkar munn.
6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
Eg støkk, når eg det kjem i hug; ei bivring gjenom kroppen gjeng.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
Kvifor fær dei gudlause liva, auka i magt som åri gjeng?
8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
Dei ser si ætt stå fast ikring deim, dei hev sitt avkjøme for augo.
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
I fred stend husi deira trygge, Guds svipa råkar ikkje deim;
10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
med heppa parast deira fe, og kyrne kastar aldri kalv.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
Dei slepper borni ut som lamb, og gutarne i leiken hoppar;
12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
Dei syng til trumma og til cither og frygdar seg ved fløyteljod.
I lukka liver dei si tid og fer so brått til helheim ned. (Sheol h7585)
14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
Til Gud dei segjer: «Haldt deg burte!» Me vil’kje kjenna dine vegar!
15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
Kvi skal me tena den Allsterke? Kva gagnar det å be til honom?»
16 Ja, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.
«Dei hev’kje lukka si i handi» - Langt burt frå meg med gudlaus råd!
17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
Når sloknar lampa for gudlause? Når kjem ulukka yver deim? Gjev han deim straff i vreidesmod?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
Fer dei vel burt som strå for vind, lik agner som i stormen fyk?
19 Men Gud gjemmer hans straff til hans barn. - Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.
«Gud gøymer straffi til hans born.» Nei, sjølv skal mannen straffi kjenna!
20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
Lat han få sjå sitt eige fall og drikka harm frå den Allsterke!
21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
Kva bryr han seg vel um sitt hus, når månadstalet hans er fullt?
22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste?
Vil nokon hjelpa Gud til kunnskap, han som er domar for dei høgste?
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
Den eine døyr på velmagts høgd, fullkomleg trygg og fredeleg;
24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
hans fat er fulle utav mjølk, og i hans bein er mergen frisk;
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
den andre døyr so beisk i hug, hev ingenting av lukka smaka.
26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
Dei båe vert i moldi lagde, og deira klednad makkar er.
27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
Sjå kor eg kjennar dykkar tankar, og dykkar meinkrokar mot meg.
28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
De spør: «Kvar er vel stormannshuset? Kvar er det tjeld der gudlause bur?»
29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
Hev de’kje høyrt av ferdafolk - de trur vel det som dei fortel -:
30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
«Den vonde frå ulukka slepp; han berga vert på vreidedagen.
31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
Kven lastar honom for hans ferd? Og straffar honom for hans gjerd?
32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
Han vert til gravi båren burt, og ved hans gravhaug held dei vakt.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
Søtt søv han under torv i dal, og i hans far all verdi fer, som tallause gjekk fyre honom.
34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.
Det trøystar meg med tome ord; av dykkar svar er sviket att.»
