Jobs 20
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
And Zophar the Naamathite answereth and saith: —
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
Therefore my thoughts cause me to answer, And because of my sensations in me.
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
The chastisement of my shame I hear, And the spirit of mine understanding Doth cause me to answer:
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
This hast thou known from antiquity? Since the placing of man on earth?
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
That the singing of the wicked [is] short, And the joy of the profane for a moment,
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
Though his excellency go up to the heavens, And his head against a cloud he strike —
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
As his own dung for ever he doth perish, His beholders say: 'Where [is] he?'
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
As a dream he fleeth, and they find him not, And he is driven away as a vision of the night,
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
The eye hath not seen him, and addeth not. And not again doth his place behold him.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
His sons do the poor oppress, And his hands give back his wealth.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
His bones have been full of his youth, And with him on the dust it lieth down.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
Though he doth sweeten evil in his mouth, Doth hide it under his tongue,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
Hath pity on it, and doth not forsake it, And keep it back in the midst of his palate,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
His food in his bowels is turned, The bitterness of asps [is] in his heart.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
Wealth he hath swallowed, and doth vomit it. From his belly God driveth it out.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
Gall of asps he sucketh, Slay him doth the tongue of a viper.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
He looketh not on rivulets, Flowing of brooks of honey and butter.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
He is giving back [what] he laboured for, And doth not consume [it]; As a bulwark [is] his exchange, and he exults not.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
For he oppressed — he forsook the poor, A house he hath taken violently away, And he doth not build it.
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
For he hath not known ease in his belly. With his desirable thing he delivereth not himself.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
There is not a remnant to his food, Therefore his good doth not stay.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
In the fulness of his sufficiency he is straitened. Every perverse hand doth meet him.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
It cometh to pass, at the filling of his belly, He sendeth forth against him The fierceness of His anger, Yea, He raineth on him in his eating.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
He fleeth from an iron weapon, Pass through him doth a bow of brass.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
One hath drawn, And it cometh out from the body, And a glittering weapon from his gall proceedeth. On him [are] terrors.
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
All darkness is hid for his treasures, Consume him doth a fire not blown, Broken is the remnant in his tent.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
Reveal do the heavens his iniquity, And earth is raising itself against him.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
Remove doth the increase of his house, Poured forth in a day of His anger.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
This [is] the portion of a wicked man from God. And an inheritance appointed him by God.
