Jobs 20
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
And Zophar the Naamathite answers and says:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
“Therefore my thoughts cause me to answer, And because of my sensations in me.
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
I hear the discipline of my shame, And the spirit of my understanding causes me to answer:
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
Have you known this from antiquity? Since the placing of man on earth?
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
That the singing of the wicked [is] short, And the joy of the profane for a moment,
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
Though his excellence goes up to the heavens, He strikes his head against a cloud—
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
He perishes as his own dung forever, His beholders say, Where [is] he?
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
He flees as a dream, and they do not find him, And he is driven away as a vision of the night,
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
The eye has not seen him, and does not add. And his place does not behold him again.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
His sons oppress the poor, And his hands give back his wealth.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
His bones have been full of his youth, and it lies down with him on the dust.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
Though he sweetens evil in his mouth, hides it under his tongue,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
has pity on it, and does not forsake it, and keeps it back in the midst of his palate,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
his food is turned in his bowels, the bitterness of cobras [is] in his heart.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
He has swallowed wealth, and vomits it. God drives it out from his belly.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
He sucks [the] gall of cobras, the tongue of a viper slays him.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
He does not look on streams, Flowing of brooks of honey and butter.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
He is giving back [what] he labored for, and does not consume [it]; As a bulwark [is] his exchange, and he does not exult.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
For he oppressed—he forsook the poor, He has taken a house away violently, And he does not build it.
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
For he has not known ease in his belly. With his desirable thing he does not deliver himself.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
There is not a remnant to his food, Therefore his good does not stay.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
In the fullness of his sufficiency he is constricted. Every perverse hand meets him.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
It comes to pass, at the filling of his belly, He sends forth against him The fierceness of His anger, Indeed, He rains on him in his eating.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
He flees from an iron weapon, A bow of bronze passes through him.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
One has drawn, And it comes out from the body, And a glittering weapon proceeds from his gall. Terrors [are] on him.
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
All darkness is hid for his treasures, A fire not blown consumes him, The remnant is broken in his tent.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
The heavens reveal his iniquity, And earth is raising itself against him.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
The increase of his house is removed, Poured forth in a day of His anger.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
This [is] the portion of a wicked man from God. And an inheritance appointed him by God.”
