Jobs 19

1 Da tok Job til orde og sa:

Respondeu porém Job, e disse:

2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

Até quando entristecereis a minha alma, e me quebrantareis com palavras?

3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

Já dez vezes me envergonhastes; vergonha não tendes: contra mim vos endureceis.

4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

Embora haja eu, na verdade, errado, comigo ficará o meu erro.

5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Se deveras vos levantais contra mim, e me arguis com o meu opróbrio,

6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

Sabei agora que Deus é o que me transtornou, e com a sua rede me cercou.

7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Eis que clamo: violência; porém não sou ouvido; grito: socorro; porém não há justiça.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

O meu caminho entrincheirou, e já não posso passar, e nas minhas veredas pôs trevas.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

Da minha honra me despojou; e tirou-me a coroa da minha cabeça.

10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

Derribou-me ele em roda, e eu me vou, e arrancou a minha esperança, como a uma árvore.

11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

E fez inflamar contrar mim a sua ira, e me reputou para consigo, como a seus inimigos.

12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

Juntas vieram as suas tropas, e prepararam contra mim o seu caminho, e se acamparam ao redor da minha tenda.

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

Pôs longe de mim a meus irmãos, e os que me conhecem deveras me estranharam.

14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

Os meus parentes me deixaram, e os meus conhecidos se esqueceram de mim.

15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

Os meus domésticos e as minhas servas me reputaram como um estranho, e vim a ser um estrangeiro aos seus olhos.

16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

Chamei a meu criado, e ele me não respondeu, suplicando-lhe eu por minha própria boca.

17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

O meu bafo se fez estranho a minha mulher, e eu a suplico pelos filhos do meu corpo.

18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

Até os rapazes me desprezam, e, levantando-me eu, falam contra mim.

19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

Todos os homens do meu secreto conselho me abominam, e até os que eu amava se tornaram contra mim.

20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

Os meus ossos se apegaram à minha pele e à minha carne, e escapei só com a pele dos meus dentes.

21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

Compadecei-vos de mim, amigos meus, compadecei-vos de mim, porque a mão de Deus me tocou.

22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

Porque me perseguis assim como Deus, e da minha carne vos não fartais?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

Quem me dera agora, que as minhas palavras se escrevessem! quem me dera, que se gravassem num livro!

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

E que, com pena de ferro, e com chumbo, para sempre fossem esculpidas na rocha!

25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Porque eu sei que o meu redentor vive, e que estará em pé no derradeiro dia sobre o pó.

26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

E depois de roída a minha pele, contudo desde a minha carne verei a Deus,

27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

A quem eu verei por mim mesmo, e os meus olhos o verão, e não outro: e por isso os meus rins se consomem no meu seio.

28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

Na verdade, que devieis dizer: Porque o perseguimos? Pois a raiz da acusação se acha em mim.

29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

Temei vós mesmos a espada; porque o furor traz os castigos da espada, para saberdes que haverá um juízo.