Jobs 19

1 Da tok Job til orde og sa:

To pacoengah Job mah,

2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

kai poek nang patang o sak, nasetto maw lok hoiah nang pacaekthlaek o han vop?

3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

Vai hato nang zoeh o boeh; azathaih tawn ai ah panoek vai ai ih kami baktiah nang zoeh o.

4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

Sakpazaehaih ka tawnh cadoeh, ka sakpazaehaih loe kaimah nuiah ni krak.

5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Nangcae loe kai ni nam oek o thuih, a sak ih zaehaih pongah ni azathaih hoiah oh, tiah nang naa o:

6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

toe kai loe Sithaw mah ni amtimsak moe, anih ih thaang pongah ka manh, tito panoek oh.

7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Khenah, ka sakpazaehaih thung hoiah ka hang; mi mah doeh tahngai ai; tha hoi ka hangh, toe toenghaih hoiah lokcaek kami om ai.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

Anih mah ka poeng thaih han ai ah ka caehhaih loklam to pakaa khoep, anih mah ka caehhaih loklam ah vinghaih to suek.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

Ka lensawkhaih to anih mah ang khringh pae moe, ka lu nui ih lumuek to ang lak pae ving.

10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

Anih mah ahmuen kruek hoi ang boh pongah, kam ro boeh; anih mah ka oephaih to thing baktiah ang phongh pae ving.

11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

Anih ih palung kabae to kai khaeah ang palai moe, kai hae a misa ah ang poek.

12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

Anih ih misatuh kaminawk loe, kai tuk hanah nawnto angzoh o moe, kai ih kahni im taeng boih ah atai o.

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

Kam nawkamyanawk to kai khae hoi kangthla ah a ohsak moe, kam puinawk doeh panoek vai ai ih kami baktiah ni oh o.

14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

Ka canawknawk mah ang pahnawt o moe, kam puinawk mah ang pahnet o boeh.

15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

Ka tamna nongpatanawk hoi ka imthung takohnawk mah angvin baktih, prae kalah kami baktiah ang khet o.

16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

Ka tamna to ka kawk naah, na pathim ai; tahmenhaih ka hnik cadoeh, na pathim ai boeh.

17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

Kang hahhaih takhi loe ka zu koeh koiah om ai, ka caanawk hanah panuet thok hmuen ah oh boeh.

18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

Ue, nawktanawk mah ang patoek o, kang thawk tahang naah, ang pahnui o thuih.

19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

Kam puinawk mah ang panuet o moe, ka palung ih kaminawk doeh ka misa ah angcoeng o ving boeh.

20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

Ka huh loe nganhin hoi angbet rap boeh moe, ka haa doeh angkhringh boeh.

21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

Aw kam puinawk, na tahmen oh, na tahmen oh; Sithaw mah ni ang boh.

22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

Tipongah Sithaw pacaekthlaek baktiah kai nang pacaekthlaek o loe? Kai ih angan hoiah zok nam hah o ai vop maw?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

Aw, ka loknawk hae pakuem o nasoe loe, nihcae mah cabu ah pathok o nasoe.

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

Sum cacung hoiah tarik o nasoe loe, thlung nuiah dungzan ah tarik o poe nasoe!

25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Kai akrangkung loe hing, tiah ka panoek; anih loe hnukkhuem atue boeng naah long ah angdoe tih;

26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

ka nganhin amro moe, hae takpum hae amro ving cadoeh, ka taksa hoiah Sithaw to ka hnu vop tih;

27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

anih to ka hnu tih; minawk mah hnuk ih na ai, kaimah roe mik hoiah ka hnu tih; ka palungthin mah zing kong boeh.

28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

Nangcae mah, anih hae kawbangmaw pacaekthlaek han, anih zae nethaih kawbangmaw hnuk thai han? tiah na thuih o,

29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

sumsen to na zit o han oh, Sithaw palungphuihaih mah sumsen hoi danpaekhaih to tacawtsak, lokcaekhaih atue oh, tiah panoek oh, tiah a naa.