Jobs 16

1 Da tok Job til orde og sa:

To naah Job mah,

2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

to baktih loknawk ka thaih pop parai boeh; pathloephaih lok nang thuih o, toe poek amrosakkung ah ni na oh o boih.

3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

Avang ai loknawk to boeng thai ai boeh maw? Tipongah maw lok pathim hanah misa na hoih o?

4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

Kang doethaih ahmuen ah na oh o nahaeloe, na thuih o ih baktiah ka thuih thai toeng; lok hoi kang zoeh o thaih moe, lu kang haek o thuih thaih.

5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

Toe ka pahni hoi tacawt pathloephaih lok mah nangcae poek mongsak hanah, thapaekhaih lok ni kang thuih o han.

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

Lok ka thuih cadoeh, ka nathaih hoihkhang ai; lokthui ai ah ka pauep cadoeh, hoih kuehaih om ai.

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

Toe vaihi loe Anih mah kai angphosak boeh; ka imthung takoh boih nam rosak boeh.

8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

Ka nganhin loe angcu boih boeh, nganhin angcu loe kai hnukung ah oh; kai loe ka zaek keng boeh, ka nganhin zaekhaih loe kai hnukung ah oh hanah mikhmai kangtong ah angdoet tahang.

9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

Sithaw palungbethaih mah kai hae angsih pet pet moe, ang pacaekthlaek; haa ang kaek thuih; ka misa mah miktamai hoiah ang khet.

10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

Nihcae mah pakha ang angh o thuih; nihcae loe nawnto amkhueng o moe, khet patoekhaih hoiah tangbaeng ah ang tabaeng o.

11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

Anih mah Sithaw panoek ai kaminawk ban ah ang paek moe, kahoih ai kaminawk ban ah ang vah.

12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

Kamongah ka oh naah, anih mah kai amrosak; tahnong ah ang patawnh moe, apet pat hanah ang thuek pacoengah, kah han patoep ih ahmuen maeto baktiah ang suek.

13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

Kalii kaat kop anih ih kaminawk mah kai ang takui o khoep moe, tahmenhaih tawn ai ah kaeng ah ang thun o; kai ih ahmuet tui to long ah ang kraih pae.

14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

Anih mah ahmaa maeto pacoeng maeto angsihsak moe, misatuh kami baktiah tha hoiah ang hmang.

15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;

Ka nganhin nuiah kazii to ka huih moe, kaimah ih taki to maiphu thungah ka phum.

16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

Ka qah loiah ka mikhmai hae amro moe, ka miklakoek nuiah duekhaih to oh;

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

toe ka ban ah sethaih hmuen tidoeh om ai; lawk ka thuihaih loe ciim.

18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

Aw long, kai ih athii hae kraeng hmah; ka hanghaih lok loe natuek naah doeh anghak hmah nasoe!

19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

Khenah, vaihi kai hnukung van ah oh, kai angdoe haih kami doeh hmuensang ah oh.

20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

Kam puinawk mah ang pahnui o thuih, kai loe mikkhraetui hoiah ni Sithaw hmaa ah ka oh.

21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

Kami maeto mah ampui han tahmenhaih hnik pae baktih toengah, kami maeto mah Sithaw khaeah tahmenhaih na hni pae nahaeloe ka koeh.

22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

Saning akra ai ah, amlaem let han ai ih loklam to ka pazui han boeh.