Jobs 15
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
And Eliphaz the Temanite answereth and saith: —
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
Doth a wise man answer [with] vain knowledge? And fill [with] an east wind his belly?
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
To reason with a word not useful? And speeches — no profit in them?
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
Yea, thou dost make reverence void, And dost diminish meditation before God.
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
For thy mouth teacheth thine iniquity, And thou chooseth the tongue of the subtile.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
Thy mouth declareth thee wicked, and not I, And thy lips testify against thee.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
The first man art thou born? And before the heights wast thou formed?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
Of the secret counsel of God dost thou hear? And withdrawest thou unto thee wisdom?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
What hast thou known, and we know not? Understandest thou — and it is not with us?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
Both the gray-headed And the very aged [are] among us — Greater than thy father [in] days.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
Too few for thee are the comforts of God? And a gentle word [is] with thee,
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
What — doth thine heart take thee away? And what — are thine eyes high?
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
For thou turnest against God thy spirit? And hast brought out words from thy mouth:
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
What [is] man that he is pure, And that he is righteous, one born of woman?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
Lo, in His holy ones He putteth no credence, And the heavens have not been pure in His eyes.
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.
Also — surely abominable and filthy Is man drinking as water perverseness.
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
I shew thee — hearken to me — And this I have seen and declare:
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
Which the wise declare — And have not hid — from their fathers.
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
To them alone was the land given, And a stranger passed not over into their midst:
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
'All days of the wicked he is paining himself, And few years have been laid up for the terrible one.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
A fearful voice [is] in his ears, In peace doth a destroyer come to him.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
He believeth not to return from darkness, And watched [is] he for the sword.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.
He is wandering for bread — 'Where [is] it?' He hath known that ready at his hand Is a day of darkness.
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
Terrify him do adversity and distress, They prevail over him As a king ready for a boaster.
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
For he stretched out against God his hand, And against the Mighty he maketh himself mighty.
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
He runneth unto Him with a neck, With thick bosses of his shields.
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
For he hath covered his face with his fat, And maketh vigour over [his] confidence.
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
And he inhabiteth cities cut off, houses not dwelt in, That have been ready to become heaps.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
He is not rich, nor doth his wealth rise, Nor doth he stretch out on earth their continuance.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.
He turneth not aside from darkness, His tender branch doth a flame dry up, And he turneth aside at the breath of His mouth!
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
Let him not put credence in vanity, He hath been deceived, For vanity is his recompence.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
Not in his day is it completed, And his bending branch is not green.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
He shaketh off as a vine his unripe fruit, And casteth off as an olive his blossom.
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
For the company of the profane [is] gloomy, And fire hath consumed tents of bribery.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
To conceive misery, and to bear iniquity, Even their heart doth prepare deceit.
