Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
“Ko e tangata kuo fanauʻi ʻe he fefine, ʻoku siʻi pe hono ngaahi ʻaho, pea fonu ʻi he mamahi.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
ʻOku tupu hake ia ʻo hangē ko e fisiʻi ʻakau, pea tuʻusi hifo: ʻoku puna foki ia ʻo hangē ko e ʻatā, ʻo ʻikai nofomaʻu.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Pea ʻoku ke fofonga ʻa ki ha taha pehē, mo ke ʻomi au ke fakamaau mo koe?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Ko hai te ne faʻa ʻomi ʻae maʻa mei he taʻemaʻa? ʻIkai ha taha.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
He kuo tukupau hono ngaahi ʻaho, ko e lau ʻo hono ngaahi māhina ʻoku ʻiate koe, kuo ke tuʻutuʻu ni hono fakangatangata ʻe ʻikai te ne toloiʻi;
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
“Afe atu meiate ia, ka ne mālōlō, kaeʻoua ke ne fakakakato hono ʻaho ʻo hangē ha ngāue unga.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
He ʻoku ʻamanaki ki he ʻakau, ʻo kapau ʻe tā hifo ia, ki heʻene toe tupu hake, pea ʻe ʻikai ʻosi hono huli ʻo ia.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Neongo ʻae fakaʻaʻau ke motuʻa hono aka ʻi he kelekele, pea mate hono sino ʻi he efu;
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Ka ʻi he nanamu ʻoe vai ʻe toe tupu ia, ʻo tupu ai ʻae ngaahi vaʻa ʻo hangē ha ʻakau.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Ka ʻoku mate pē ʻae tangata, ʻo fakaʻaʻau ke ʻosi: ʻio, ʻoku fononga ʻae tangata, pea kofaʻā ia?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
ʻO hangē ʻoku mole ʻae ngaahi vai mei he tahi, pea matuʻu ʻo mōmoa ʻae ngaahi vaitafe:
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
ʻOku pehē ʻoku tokoto hifo ʻae tangata, pea ʻikai toetuʻu: ʻe ʻikai te nau ʻa pē tuʻu mei heʻenau mohe, kaeʻoua ke mole ʻae ngaahi langi.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
“Taumaiā te ke fufū au ʻi he faʻitoka, ʻo ke fakafufū au, kaeʻoua ke mole atu ho houhau, mo ke kotofa hoku ʻaho, ʻo manatuʻi au. (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Kapau ʻe mate ʻae tangata, ʻe toe moʻui ia? Ko e ngaahi ʻaho kotoa pē kuo kotofa kiate au te u tatali ai, kaeʻoua ke hoko hoku liliu.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Te ke ui, pea te u talia koe: he te ke holi ki he ngāue ʻa ho nima.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Ka ko eni, kuo ke lau ʻeku ngaahi laka: ʻikai ʻoku ke vakai ki heʻeku angahala?
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Kuo fakamaʻu ʻeku kovi ʻi ha tangai, pea ʻoku ke tuitui ai ʻeku hia.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
“ʻO hangē ʻoku fakaʻaʻau ʻo ngata ʻae moʻunga kuo tō, pea ʻoku hiki ʻae fuʻu maka mei hono potu.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
ʻO hangē ʻoku holo ʻe he vai ʻae ngaahi maka: pea tāfea ʻo mole ʻae ngaahi meʻa ʻoku tupu ʻi he kelekele ʻoe fonua; ʻoku pehē hoʻo fakaʻauha ʻae ʻamanaki ʻae tangata.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
ʻOku ke mālohi maʻuaipē kiate ia, pea ʻoku mole ia: ʻoku ke liliu hono mata mo ke fekau ia ke ʻalu.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
ʻOku hoko ʻo ongoongo hono ngaahi foha, ka ʻoku ʻikai te ne ʻilo; pea ʻoku fakavaivai hifo ʻakinautolu, ka ʻoku ʻikai te ne mamata ai.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Ka ko hono kakano ʻoku ʻiate ia ʻe langa, pea ʻe mamahi mo hono laumālie ʻi loto ʻiate ia.”
