Jobs 10

1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

A minha alma tem tédio à minha vida: darei livre curso à minha queixa, falarei na amargura da minha alma.

2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

Direi a Deus: Não me condenes: faze-me saber porque contendes comigo.

3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

Parece-te bem que me oprimas? que rejeites o trabalho das tuas mãos? e resplandeças sobre o conselho dos ímpios?

4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

Tens tu porventura olhos de carne? vês tu como vê o homem?

5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

São os teus dias como os dias do homem? Ou são os teus anos como os anos de um homem,

6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

Para te informares da minha iniquidade, e averiguares o meu pecado?

7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

Bem sabes tu que eu não sou ímpio: todavia ninguém há que me livre da tua mão.

8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

As tuas mãos me fizeram e me formaram todo em roda; contudo me consomes.

9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

Peço-te que te lembres de que como barro me formaste e me farás tornar em pó.

10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

Porventura não me vasaste como leite, e como queijo me não coalhaste?

11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

De pele e carne me vestiste, e com ossos e nervos me ligaste.

12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

Vida e beneficência me fizeste: e o teu cuidado guardou o meu espírito.

13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

Porém estas coisas as ocultaste no teu coração: bem sei eu que isto esteve contigo.

14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

Se eu pecar, tu me observas; e da minha iniquidade não me escusarás.

15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

Se for ímpio, ai de mim! e se for justo, não levantarei a minha cabeça: farto estou de afronta; e olho para a minha miséria.

16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

Porque se vai crescendo; tu me caças como a um leão feroz: tornas-te, e fazes maravilhas contra mim.

17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

Tu renovas contra mim as tuas testemunhas, e multiplicas contra mim a tua ira; revezes e combate estão comigo.

18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

Por que pois me tiraste da madre? Ah se então dera o espírito, e olhos nenhuns me vissem!

19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

Que tivera sido como se nunca fôra: e desde o ventre fôra levado à sepultura!

20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

Porventura não são poucos os meus dias? cessa pois, e deixa-me, para que por um pouco eu tome alento;

21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

Antes que vá e de onde nunca torne, à terra da escuridão e da sombra da morte;

22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

Terra escuríssima, como a mesma escuridão, terra da sombra, da morte e sem ordem alguma e onde a luz é como a escuridão.