Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is weary of my life, I will let go my speech against myself, I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say to God: Do not condemn me: tell me why thou judgest me so.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Doth it seem good to thee that thou shouldst calumniate me, and oppress me, the work of thy own hands, and help the counsel of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hast thou eyes of flesh: or, shalt thou see as man seeth?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are thy days as the days of man, and are thy years as the times of men:
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That thou shouldst inquire after my iniquity, and search after my sin?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
And shouldst know that I have done no wicked thing, whereas there is no man that can deliver out of thy hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Thy hands have made me, and fashioned me wholly round about, and dost thou thus cast me down headlong on a sudden?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay, and thou wilt bring me into dust again.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Hast thou not milked me as milk, and curdled me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Thou hast clothed me with skin and flesh: thou hast put me together with bones and sinews:
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Thou hast granted me life and mercy, and thy visitation hath preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Although thou conceal these things in thy heart, yet I know that thou rememberest all things.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I have sinned and thou hast spared me for an hour: why dost thou not suffer me to be clean from my iniquity?
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
And if I be wicked, woe unto me: and if just, I shall not lift up my head, being filled with affliction and misery.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
And for pride thou wilt take me as a lioness, and returning thou tormentest me wonderfully.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou renewest thy witnesses against me, and multipliest thy wrath upon me, and pains war against me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Why didst thou bring me forth out of the womb: O that I had been consumed that eye might not see me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should have been as if I had not been, carried from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Shall not the fewness of my days be ended shortly? suffer me, therefore, that I may lament my sorrow a little:
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go, and return no more, to a land that is dark and covered with the mist of death:
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of misery and darkness, where the shadow of death, and no order, but everlasting horror dwelleth.
