Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is weary of my life: I will give free course to my complaint; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say unto God, Do not condemn me; shew me wherefore thou strivest with me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Doth it please thee to oppress, that thou shouldest despise the work of thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hast thou eyes of flesh? or seest thou as man seeth?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are thy days as the days of a mortal? are thy years as a man's days,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That thou searchest after mine iniquity, and inquirest into my sin;
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Since thou knowest that I am not wicked, and that there is none that delivereth out of thy hand?
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Thy hands have bound me together and made me as one, round about; yet dost thou swallow me up!
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I beseech thee, that thou hast made me as clay, and wilt bring me into dust again.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Hast thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Thou hast clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews;
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Thou hast granted me life and favour, and thy care hath preserved my spirit;
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
And these things didst thou hide in thy heart; I know that this was with thee.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sinned, thou wouldest mark me, and thou wouldest not acquit me of mine iniquity.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I were wicked, woe unto me! and righteous, I will not lift up my head, being [so] full of shame, and beholding mine affliction; —
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
And it increaseth: thou huntest me as a fierce lion; and ever again thou shewest thy marvellous power upon me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou renewest thy witnesses before me and increasest thy displeasure against me; successions [of evil] and a time of toil are with me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
And wherefore didst thou bring me forth out of the womb? I had expired, and no eye had seen me.
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should be as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Are not my days few? cease then and let me alone, that I may revive a little,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go, and never to return, — to the land of darkness and the shadow of death;
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of gloom, as darkness itself; of the shadow of death, without any order, where the light is as thick darkness.
