Jeremias 2
1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
Əmdi Pǝrwǝrdigarning sɵzi manga kelip mundaⱪ deyildi: —
2 Gå avsted og rop ut for Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg kommer i hu din ungdoms hullskap, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvorledes du fulgte mig i ørkenen, i et land hvor ingen sår.
Berip Yerusalemdikilǝrning ⱪulaⱪliriƣa mundaⱪ jar salƣin: — «Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — Mǝn sening yax waⱪtingdiki wapadarliⱪingni, yǝni ⱪizning axiⱪiƣa bolƣan muⱨǝbbitidǝk sening qɵl-bayawanda, yǝni terilmiƣan yǝrlǝrdǝ Manga ǝgixip yürgǝnliringni sening üqün ǝslǝymǝn.
3 Hellig var Israel for Herren, hans førstegrøde; alle som vilde ete det, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren.
Xu qaƣda Israil hǝlⱪi Pǝrwǝrdigarƣa pak, alaⱨidǝ atalƣan, ular uning ɵz ⱨosulining tunji mewisi dǝp ⱪaralƣanidi; ularni yǝwalmaⱪqi bolƣanlarning ⱨǝmmisi gunaⱨkar dǝp ⱨesablanƣanidi ⱨǝm ularning baxliriƣa balayi’apǝt qüxkǝnidi, — dǝydu Pǝrwǝrdigar.
4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle ætter av Israels hus!
Pǝrwǝrdigarning sɵzini anglanglar, i Yaⱪupning jǝmǝti, Israil jǝmǝtining barliⱪ ailǝ-tawabiatliri: —
5 Så sier Herren: Hvad urett har eders fedre funnet hos mig, siden de gikk langt bort fra mig og fulgte de tomme guder og blev selv tomme?
Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — Ata-bowiliringlar Mǝndǝ zadi ⱪandaⱪ adalǝtsizliklǝrni bayⱪaptu, ular Mǝndin xunqǝ yiraⱪlixidu? Ular nemixⱪa bimǝnǝ butlarƣa bax urup, ɵzliri bimǝnǝ bolup kǝtti?
6 Og de sa ikke: Hvor er Herren, som førte oss op fra Egyptens land, som ledet oss i ørkenen, i et land med ødemarker, fullt av kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen mann har faret, og intet menneske har bodd?
Ular ⱨeqⱪaqan: «Bizni Misir zeminidin ⱪutⱪuzup qiⱪirip, bayawandin, yǝni qɵl-dǝxt wǝ tik azgallar bilǝn ⱪaplanƣan jaylardin, ⱪurƣaⱪqiliⱪ wǝ ɵlüm sayisi orap turƣan yǝrlǝrdin, adǝmzat ɵtmǝydiƣan ⱨǝmdǝ insan turmaydiƣan xu bayawandin bizni ɵtküzgǝn Pǝrwǝrdigar ⱪeni?» dǝp sorap ⱪoyuxmaptiƣu?
7 Og jeg førte eder inn i et land med fruktbare marker, så I fikk ete av dets frukt og dets gode ting; men da I kom inn, gjorde I mitt land urent og min arv til en vederstyggelighet.
Mǝn silǝrni mewisi ⱨǝm molqiliⱪidin ⱨuzurlinix üqün munbǝt bir zeminƣa elip kǝlgǝnmǝn; silǝr kelip zeminimni bulƣidinglar, Mening mirasimni yirginqlik bir nǝrsigǝ aylandurup ⱪoydunglar.
8 Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente mig ikke, og hyrdene falt fra mig, og profetene spådde ved Ba'al og fulgte dem som ikke kan hjelpe.
Kaⱨinlar: «Pǝrwǝrdigar ⱪeni?» dǝp ⱨeq sorap ⱪoymidi; Tǝwrat-ⱪanun ijraqiliri meni ⱨeq tonumidi; hǝlⱪ padiqiliri manga asiyliⱪ ⱪildi; pǝyƣǝmbǝrlǝr bolsa Baalning namida bexarǝt bǝrdi, ularning ⱨǝmmisi ⱨeq paydisiz bimǝnǝ nǝrsilǝrgǝ ǝgixip kǝtti.
9 Derfor vil jeg fremdeles gå i rette med eder, sier Herren; ja, med eders barnebarn vil jeg gå i rette.
Xunga silǝr bilǝn dǝwalaxmaⱪqimǝn, baliliringlar ⱨǝm baliliringlarning baliliri bilǝn dǝwaliximǝn, — dǝydu Pǝrwǝrdigar;
10 Dra over til kitteernes øer og se, og send bud til Kedar og gi nøie akt og se om noget sådant er skjedd!
— silǝr Siprustiki dengiz boyliriƣa ɵtüp beⱪinglar, Kedarƣa tǝkxürüxkǝ adǝm ǝwǝtip beⱪinglar — muxundaⱪ bir ix zadi bolup baⱪⱪanmu-yoⱪ dǝp kɵrüp beⱪinglar —
11 Har vel et hedningefolk byttet bort sine guder, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe.
Ⱪaysi bir ǝl ɵz ilaⱨlirini (ular ⱨeq ilaⱨ ǝmǝs, ǝlwǝttǝ) ɵzgǝrtkǝnmu? Lekin Mening hǝlⱪim ɵzlirining xan-xǝripi Bolƣuqisini bolsa paydisiz-bimǝnǝ bir nǝrsigǝ almaxturƣan.
12 Forskrekkes, I himler, over dette, og gys, bli storlig forferdet, sier Herren.
Buningƣa ǝjǝblininglar, i asmanlar; ⱨang-tang bolunglar! Sarasimigǝ qüxünglar! Qɵqünglar! — dǝydu Pǝrwǝrdigar,
13 For to onde ting har mitt folk gjort: Mig har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget sig ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
— qünki Mening hǝlⱪim ikki rǝzil ixni ⱪildi; ular ⱨayatliⱪ su mǝnbǝsi bolƣan Mǝndin waz kǝqti; andin ɵzliri üqün su azgallirini, yǝni su turmaydiƣan yeriⱪ su azgallirini yonup qiⱪti.
14 Er Israel en træl? Er han en hjemmefødt træl? Hvorfor er han blitt røvet?
Israil ǝsli ⱪulmidi? U hojayinning ɵyidǝ tuƣulƣan ⱪulmidi? Nemixⱪa ǝmdi u oljiƣa aylinip ⱪaldi?
15 Unge løver brølte mot ham; de lot sin røst høre, og de gjorde hans land til en ørken; hans byer blev opbrent, så ingen bor i dem.
Yax xirlar uni olja ⱪilip ⱨɵrkiridi; ular awazini ⱪoyuwǝtti; ular [Israil] zeminini wǝyranǝ ⱪildi; xǝⱨǝrliri kɵydürüldi, adǝmzatsiz ⱪaldi.
16 Også Memfis' og Tahpenes' barn gjorde din isse skallet.
Uning üstigǝ ⱨǝtta Nof wǝ Taⱨpanǝs xǝⱨiridikilǝrmu qoⱪⱪangni yeriwǝtti.
17 Mon ikke det at du forlot Herren din Gud den tid han vilde lede dig på veien, har voldt dig dette?
Bu ixlarni ɵzüng kǝltürüp qiⱪarƣan ǝmǝsmu? — Qünki sanga yol baxlawatⱪinida Pǝrwǝrdigar Hudayingdin waz kǝqkǝniding.
18 Og nu, hvorfor tar du veien til Egypten for å drikke Sikors vann? Og hvorfor tar du veien til Assyria for å drikke elvens vann?
Əmdi bügünki kündǝ yǝnǝ Xiⱨor dǝryasining süyini iqix üqün Misirning yolini basⱪining nemisi? [Əfrat] dǝryasining süyini iqix üqün Asuriyǝning yolini basⱪining nemisi?
19 Din ondskap tukter dig, og dine frafall straffer dig; kjenn da og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at frykt for mig ikke kommer over dig, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.
Ɵz rǝzilliking ɵzünggǝ sawaⱪ elip kelidu, ɵzüngning yenimdin qǝtnǝp kǝtkining ɵzünggǝ tǝnbiⱨ bolidu; ǝmdi sening Pǝrwǝrdigar Hudayingdin waz kǝqkining wǝ Mening ⱪorⱪunqumning sǝndǝ bolmasliⱪining intayin rǝzil ⱨǝmdǝ zǝrdapⱪa tolƣan ix ikǝnlikini bilip ⱪoy, — dǝydu Rǝb, samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Pǝrwǝrdigar.
20 For fra fordums tid brøt du ditt åk, rev du i stykker dine bånd, og du sa: Jeg vil ikke tjene. Men på hver høi bakke og under hvert grønt tre la du dig ned og drev utukt.
Qünki sǝn ⱪǝdimdinla Mǝn sanga salƣan boyunturuⱪni buzup, uning rixtini üzüp taxliwǝtkǝnsǝn; sǝn: «Ⱪulluⱪungda bolmaymǝn!» deding. Qünki barliⱪ dɵng-egizliktǝ wǝ barliⱪ yexil dǝrǝh astida sǝn paⱨixǝ ayaldǝk kerilip yatⱪansǝn.
21 Og enda hadde jeg plantet dig som en edel ranke, helt igjennem av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for mig til ville skudd av et fremmed vintre?
Lekin Mǝn bolsam seni ǝsli esil sortluⱪ üzüm telidin, sǝrhil uruⱪtin tikkǝnidim; sǝn Manga nisbǝtǝn ⱪandaⱪmu yat wǝ yawa bir sesiⱪ üzüm teliƣa aylinip ⱪalding?
22 For om du enn vilde tvette dig med pottaske og bruke meget lut, så skulde dog din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren, Israels Gud.
Qünki sǝn xulta bilǝn yuyunsangmu, kɵp aⱪartⱪuq sopun ixlǝtsǝngmu sening ⱪǝbiⱨliking Mening aldimda tehi daƣ bolup turidu, — dǝydu Rǝb Pǝrwǝrdigar.
23 Hvorledes kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått efter Ba'alene? Se på din vei i dalen! Forstå hvad du har gjort, du lette kamelhoppe som løper hit og dit!
Sǝn ⱪandaⱪmu: «Mǝn ⱨeq bulƣanƣan ǝmǝsmǝn, mǝn «Baallar»ƣa ⱨeq ǝgǝxmidim!» deyǝlǝysǝn? Jilƣida mangƣan yolungni kɵrüp baⱪ, ⱪilmixliringni iⱪrar ⱪil — sǝn ɵz yollirida uyan-buyan ⱪatrap yüridiƣan qaⱪⱪaⱪ ⱨinggandursǝn!
24 Lik et villesel som er vant til ørkenen, snapper hun efter været i sin sjels attrå; hennes brynde - hvem kan dempe den? Alle de som søker henne, slipper å løpe sig trette; i hennes måned finner de henne.
Sǝn qɵl-bayawanƣa adǝtlǝngǝn, ⱨǝwisi ⱪozƣalƣanda xamalni purap yüridiƣan bir yawayi mada exǝksǝn! Küyligǝndǝ kim uni tosalisun? Uni izdigǝn ⱨanggilar ɵzlirini ⱨeq upratmaydu; xu waⱪitlarda uni izdǝp tapmaⱪ asandur.
25 La ikke din fot bli bar og din strupe bli tørst! Men du sier: Forgjeves! Nei! Jeg elsker fremmede, og efter dem vil jeg gå.
[I Israil], [bikar yügürüp], putungni ayaƣsiz, gelingni ussuluⱪsiz ⱪilip ⱪoyma! Lekin sǝn buningƣa: «Yaⱪ! Ham hiyal ⱪilma! Qünki mǝn bu yat [ilaⱨlarni] yahxi kɵrüp ⱪaldim, ularning kǝynidin mangimǝn!» — deding.
26 Likesom en tyv må skamme sig når han blir grepet, således må Israels hus skamme sig, de selv, deres konger, deres høvdinger, deres prester og deres profeter,
Oƣri tutulup ⱪelip hijalǝtkǝ ⱪalƣandǝk, Israil jǝmǝtimu hijalǝtkǝ ⱪalidu — yǝni ɵzliri wǝ ularning padixaⱨliri, kaⱨinliri wǝ pǝyƣǝmbǝrliri —
27 fordi de sier til treet: Du er min far, og til stenen: Du har født mig. For de har vendt ryggen til mig og ikke ansiktet. Men i sin ulykkes tid sier de: Reis dig og hjelp oss!
ular yaƣaq kɵtikigǝ: «Atam!» wǝ taxⱪa: «Sǝn meni tuƣdurdung!» dǝydu; qünki ular yüzini Manga ⱪaratmay, ǝksiqǝ Manga arⱪisini ⱪildi; lekin külpǝt bexiƣa qüxkǝndǝ ular: «Ornungdin turup, bizni ⱪutⱪuzƣaysǝn!» dǝydu.
28 Hvor er da dine guder som du gjorde dig? La dem reise sig, om de kan hjelpe dig i din ulykkes tid! For så mange som dine byer er, så mange er dine guder blitt, Juda!
Əmdi ɵzünggǝ yasiƣan ilaⱨliring ⱪeni!? Külpǝt bexingƣa qüxkǝndǝ seni ⱪutⱪuzalaydiƣan bolsa, ular ornidin tursun! — Qünki xǝⱨǝrliring ⱪanqǝ kɵp bolsa butliringmu xunqǝ kɵptur, i Yǝⱨuda!
29 Hvorfor tretter I med mig? I er alle sammen falt fra mig, sier Herren.
Nemixⱪa silǝr Mǝn bilǝn dǝwaƣa qüxmǝkqisilǝr? Silǝr ⱨǝmminglar Manga asiyliⱪ ⱪilƣansilǝr, — dǝydu Pǝrwǝrdigar.
30 Forgjeves slo jeg eders barn; de tok ikke imot tukt; eders sverd fortærte eders profeter som en ødeleggende løve.
Baliliringni bikardin bikar urup ⱪoydum; ular ⱨeq tǝrbiyini ⱪobul ⱪilmidi. Ɵz ⱪiliqing yirtⱪuq xirdǝk pǝyƣǝmbǝrliringni yǝwǝtti.
31 Du onde slekt! Gi akt på Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et belgmørkt land? Hvorfor sier mitt folk: Vi har gjort oss fri, vi vil ikke mere komme til dig?
I bu dǝwr kixiliri! Pǝrwǝrdigarning sɵzigǝ kɵngül ⱪoyunglar! Mǝn Israilƣa qɵl-bayawan yaki ⱪapⱪarangƣuluⱪ basⱪan zemin bolup baⱪⱪanmu? Mening hǝlⱪim nemixⱪa: «Nǝgila barsaⱪ ɵz ǝrkimiz; ǝmdi yeningƣa yǝnǝ kǝlmǝymiz!» — dǝydu?
32 Mon en jomfru glemmer sitt smykke, en brud sitt belte? Men mitt folk har glemt mig i dager uten tall.
Ⱪiz zibu-zinnǝtlirini untuyalamdu? Toy ⱪilidiƣan ⱪiz toy kiyimlirini untuyalamdu? Lekin ɵz hǝlⱪim san-sanaⱪsiz künliridǝ Meni untudi.
33 Hvor vel vet du ikke å legge din vei for å søke kjærlighet! Derfor har du også vent dine veier til det onde.
Sǝn ixⱪ izdǝp baridiƣan yollarƣa xunqǝ maⱨir bolup kǝtting! Bǝrⱨǝⱪ, ⱨǝtta ǝng buzuⱪ ayallarƣa yolliringni kɵrsǝtting.
34 Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker; du grep dem ikke i innbrudd, men på grunn av alt dette var det.
Uning üstigǝ tonungning pǝxliridǝ gunaⱨsiz namratlarning ⱪeni bar! Sǝn ularni temingni texip oƣriliⱪⱪa kirgini üqün ɵltürdingmu?! Ixlarning ⱨǝmmisi xundaⱪ tursimu,
35 Og allikevel sier du: Jeg er uskyldig, hans vrede har visselig vendt sig fra mig. Se, jeg vil gå i rette med dig fordi du sier: Jeg har ikke syndet.
sǝn tehi: «Mǝndǝ gunaⱨ yoⱪ; [Rǝb] mǝndin rǝnjiwǝrmǝydu!» dǝysǝn. Bilip ⱪoy! Mǝn üstüngdin ⱨɵküm qiⱪirimǝn, qünki sǝn: «Mǝn gunaⱨ sadir ⱪilmidim!» — dǝwerisǝn.
36 Hvorfor farer du så meget om og skifter din vei? Også ved Egypten skal du bli til skamme, likesom du blev til skamme ved Assyria.
Sǝn nemixⱪa bunqiwala uyan-buyan ⱪatrap ala kɵngüllük ⱪilisǝn? Sǝn Asuriyǝ tǝripidin yǝrgǝ ⱪaritilƣandǝk Misir tǝripidinmu yǝrgǝ ⱪaritilisǝn.
37 Også derfra skal du gå ut med hendene på hodet; for Herren har forkastet dem du setter din lit til, og du skal ikke ha nogen lykke med dem.
Bǝrⱨǝⱪ, sǝn Misirdin ⱪolliringni bexingƣa alƣan peti qiⱪisǝn; qünki Pǝrwǝrdigar sǝn yɵlǝnqük ⱪilƣanlarni qǝtkǝ ⱪaⱪti; sǝn ulardin ⱨeq payda kɵrmǝysǝn.
