Jeremias 2
1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
Angraeng ih lok kai khaeah angzoh,
2 Gå avsted og rop ut for Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg kommer i hu din ungdoms hullskap, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvorledes du fulgte mig i ørkenen, i et land hvor ingen sår.
caeh ah loe Jerusalem ih kaminawk mah thaih hanah thui ah; Angraeng mah hae tiah thuih; lawk ah vat ai ih praezaek ah ka hnukah na bang naah, na qoeng li nathuem ih na hoihhaih, sava sak tangsuek nathuem ih baktiah nang palunghaih to ka pahnet ai.
3 Hellig var Israel for Herren, hans førstegrøde; alle som vilde ete det, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren.
To nathuem ah Israel loe Angraeng hanah ciimcai moe, a qoenghaih thingthai tangsuek ah oh; anih paaeh kaminawk boih loe kami kazae ah oh o; to kaminawk nuiah amrohaih to pha tih, tiah Angraeng mah thuih.
4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle ætter av Israels hus!
Aw Jakob imthung takoh, Israel imthung takohnawk boih, Angraeng ih lok hae tahngai oh,
5 Så sier Herren: Hvad urett har eders fedre funnet hos mig, siden de gikk langt bort fra mig og fulgte de tomme guder og blev selv tomme?
Angraeng mah hae tiah thuih; Nam panawk mah kai khaeah tih zaehaih maw a hnuk o moe, kai khae hoi kangthla ah a caeh o ving? Nihcae loe tidoeh avang ai krangnawk to patom o pongah, tidoeh avang ai kami ah oh o boeh.
6 Og de sa ikke: Hvor er Herren, som førte oss op fra Egyptens land, som ledet oss i ørkenen, i et land med ødemarker, fullt av kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen mann har faret, og intet menneske har bodd?
Nihcae loe Izip prae hoi zaehoikung, praezaek hoi zaehoikung, praezaek hoi tangqom cing ah kaom prae thung hoiah zaehoikung, khokhahaih hoi duekhaih tahlip thung hoiah zaehoikung, kami caeh vai ai prae hoi kami om vai ai prae thung hoiah zaehoikung, Angraeng loe naa ah maw oh ving boeh? tiah thui o ai.
7 Og jeg førte eder inn i et land med fruktbare marker, så I fikk ete av dets frukt og dets gode ting; men da I kom inn, gjorde I mitt land urent og min arv til en vederstyggelighet.
Thingthai hoi hoihhaih to caak hanah, long kahoih prae ah kang caeh o haih; toe na kun o naah kai ih long to nam hnong o sak, kai ih qawk doeh panuet kaom ah na sak o.
8 Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente mig ikke, og hyrdene falt fra mig, og profetene spådde ved Ba'al og fulgte dem som ikke kan hjelpe.
Qaimanawk mah Angraeng loe naa ah maw oh? tiah thui o ai; Ka lok patuk kaminawk mah kai to panoek o ai; zaehoikungnawk mah doeh ka lok to aek o; tahmaanawk loe Baal ih ahmin hoiah lokthuih o moe, tidoeh avang ai hmuennawk to patom o.
9 Derfor vil jeg fremdeles gå i rette med eder, sier Herren; ja, med eders barnebarn vil jeg gå i rette.
To pongah lokcaekhaih ahmuen ah kang khingh o han, na caanawk ih caanawk doeh ka khingh han, tiah Angraeng mah thuih.
10 Dra over til kitteernes øer og se, og send bud til Kedar og gi nøie akt og se om noget sådant er skjedd!
Kittim tuipui thung ih praenawk to poeng ah loe, khenah: Kedan ah kami to patoeh ah, to baktih hmuen oh vaih boeh maw, tiah kahoihah poek ah loe khen ah.
11 Har vel et hedningefolk byttet bort sine guder, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe.
Prae kalah kaminawk loe Sithaw tang to bok o ai, toe angmacae ih sithaw to pahnawt o vaih maw? Toe kai ih kaminawk loe angmacae lensawkhaih to tidoeh avang ai krang hoiah athlaeng o ving boeh.
12 Forskrekkes, I himler, over dette, og gys, bli storlig forferdet, sier Herren.
Aw, vannawk, hae hmuen pongah dawnraihaih, palungboenghaih, tasoehhaih hoiah om oh, tiah Angraeng mah thuih.
13 For to onde ting har mitt folk gjort: Mig har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget sig ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
Kai ih kaminawk loe zaehaih hnetto a sak o; hinghaih tuipuek, kai hae ang pahnawt o moe, tui tabu, tui angbuem thai ai kakoi tui tabunawk to a sak o.
14 Er Israel en træl? Er han en hjemmefødt træl? Hvorfor er han blitt røvet?
Israel loe tamna ah maw oh? Misong ah maw tapen? Tipongah anih loe amro ving loe?
15 Unge løver brølte mot ham; de lot sin røst høre, og de gjorde hans land til en ørken; hans byer blev opbrent, så ingen bor i dem.
Kaipuinawk mah anih to hang o thuih moe, hnah hroek o thuih; a prae to paro pae o moe, vangpuinawk to hmai hoi thlaek pae o pongah, mi doeh om o ai boeh.
16 Også Memfis' og Tahpenes' barn gjorde din isse skallet.
Noph hoi Tahpanhes ih kaminawk mah na lu nui ih angraeng lumuek to amro o sak ving boeh.
17 Mon ikke det at du forlot Herren din Gud den tid han vilde lede dig på veien, har voldt dig dette?
Nangcae zaehoikung, Angraeng na Sithaw to na caeh o taak pongah na ai maw, to baktih hmuen to nangmacae nuiah phak?
18 Og nu, hvorfor tar du veien til Egypten for å drikke Sikors vann? Og hvorfor tar du veien til Assyria for å drikke elvens vann?
Tipongah vaihi Shihor ih tui naek hanah Izip loklam ah na caeh o moe, vapui tui naek hanah, Assyria loklam ah na caeh o loe?
19 Din ondskap tukter dig, og dine frafall straffer dig; kjenn da og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at frykt for mig ikke kommer over dig, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.
Nangmacae sakpazaehaih mah nangmacae to thuitaek tih; hnuk nang nawn o haih mah na zoeh o tih; to pongah Angraeng na Sithaw to na pahnawt o moe, kai zithaih tawn ai ah na oh o haih loe, kawkrukmaw set moe, khaa, tito panoek oh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
20 For fra fordums tid brøt du ditt åk, rev du i stykker dine bånd, og du sa: Jeg vil ikke tjene. Men på hver høi bakke og under hvert grønt tre la du dig ned og drev utukt.
Canghnii hoi boeh ni na phawh ih hnam hoi qui to ka petsak boeh; nang mah, Ka zae mak ai boeh, tiah na thuih; toe maesang hoi aqam kahing thing tlim boih ah, tangzat zawh hanah nang songh.
21 Og enda hadde jeg plantet dig som en edel ranke, helt igjennem av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for mig til ville skudd av et fremmed vintre?
Nang hae atii kahoih koek misurkung ah kang thling; toe ka hmaa ah oep kaom ah kho na sah ai, tipongah tangtang ai misurkung ah nang coeng ving loe?
22 For om du enn vilde tvette dig med pottaske og bruke meget lut, så skulde dog din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren, Israels Gud.
Lungtui hoiah na pasaeh moe, sabung kapop ah na patoh cadoeh, na zaehaih ka hmaa ah amtueng vop tih, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
23 Hvorledes kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått efter Ba'alene? Se på din vei i dalen! Forstå hvad du har gjort, du lette kamelhoppe som løper hit og dit!
Kawbangmaw, Kai loe kam hnong ai, Baal hnukah doeh ka bang ai, tiah na thui thai tih? Azawn ah na caehhaih loklam to khen ah loe, na sak ih hmuen to poek ah; nang loe ahnuk ahma kacawn kaengkuu hrang amno ah na oh boeh.
24 Lik et villesel som er vant til ørkenen, snapper hun efter været i sin sjels attrå; hennes brynde - hvem kan dempe den? Alle de som søker henne, slipper å løpe sig trette; i hennes måned finner de henne.
Apaa koeh naah praezaek ih takhi kahroek laa hrang kasan baktiah na oh boeh; apaa cuukhaih tue phak naah, anih to mi mah maw pakaa pae thai tih? Mi mah doeh anih to angpho qawt ah pakrong mak ai, atue phak naah anih to hnu o tih.
25 La ikke din fot bli bar og din strupe bli tørst! Men du sier: Forgjeves! Nei! Jeg elsker fremmede, og efter dem vil jeg gå.
Khok bangkrai ah omsak hmah loe, tui anghaesak hmah, tiah ka thuih; toe nang mah, Oephaih om ai, tiah na thuih. To tiah na ai ni, minawk kalah ni ka koeh, nihcae hnukah ka bang han, tiah na thuih.
26 Likesom en tyv må skamme sig når han blir grepet, således må Israels hus skamme sig, de selv, deres konger, deres høvdinger, deres prester og deres profeter,
Kamqu loe naeh naah azak baktih toengah, Israel imthung takoh doeh azat o boeh; angmacae, angmacae ih siangpahrangnawk, ukkung angraengnawk, qaimanawk hoi tahmaanawk doeh azathaih tongh o boih boeh.
27 fordi de sier til treet: Du er min far, og til stenen: Du har født mig. For de har vendt ryggen til mig og ikke ansiktet. Men i sin ulykkes tid sier de: Reis dig og hjelp oss!
Thingkung khaeah, Nang loe kam pa ah na oh, tiah a naa o: thlung khaeah, Nang mah nang tapen, tiah a naa o: mikhmai khen ai ah, kai to hnukbang ah angqoi o taak; toe raihaih a tongh o naah loe, Angzo ah loe na pahlong ah, tiah a thuih o.
28 Hvor er da dine guder som du gjorde dig? La dem reise sig, om de kan hjelpe dig i din ulykkes tid! For så mange som dine byer er, så mange er dine guder blitt, Juda!
To tiah nahaeloe na sak o ih na sithawnawk loe naa ah maw oh o loe? Raihaih na tong o naah nihcae to angzo o nasoe loe, nangcae to pahlong o nasoe khae! Aw Judah, na sithaw loe na vangnawk zetto pop boeh.
29 Hvorfor tretter I med mig? I er alle sammen falt fra mig, sier Herren.
Tipongah kai kasae nang net o loe? Nangcae loe ka nuiah na zae o boih boeh, tiah Angraeng mah thuih.
30 Forgjeves slo jeg eders barn; de tok ikke imot tukt; eders sverd fortærte eders profeter som en ødeleggende løve.
Na caanawk danpaekhaih loe azom pui ni; nihcae loe thuitaekhaih koeh o ai; nangcae ih sumsen loe moi kaek thaih kaipui baktiah, nangmacae ih tahmaanawk to paaeh boih boeh.
31 Du onde slekt! Gi akt på Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et belgmørkt land? Hvorfor sier mitt folk: Vi har gjort oss fri, vi vil ikke mere komme til dig?
Aw dung kangtha kaminawk, Angraeng ih lok to poek oh. Kai loe Israel hanah praezaek hoi khoving prae ah ka oh vai maw? Tipongah kai ih kaminawk mah, Kaicae loe angraeng ah ka oh o boeh; nang khaeah kang zo o mak ai boeh, tiah a thuih o loe?
32 Mon en jomfru glemmer sitt smykke, en brud sitt belte? Men mitt folk har glemt mig i dager uten tall.
Tangla mah amthoephaih hmuennawk to pahnet vaih maw, to tih ai boeh loe sava sah tangla mah amthoephaih khukbuen to pahnet vaih maw? Toe kai ih kaminawk mah kai ang pahnet o haih ni loe kroeklaek ai boeh.
33 Hvor vel vet du ikke å legge din vei for å søke kjærlighet! Derfor har du også vent dine veier til det onde.
Tipongah tlangai pakrong naah loe palung na ha o loe? To baktih kasae na caeh o haih loklam to kasae nongpatanawk hanah na patuk o.
34 Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker; du grep dem ikke i innbrudd, men på grunn av alt dette var det.
Nang khuk o ih khukbuen nuiah, zaehaih tawn ai kamtang kaminawk humhaih athii to amtueng boeh; tamquta hoiah ka pakrong pongah ka hnuk ih na ai ah, athii loe na sak ih hmuennawk boih nui ah kamnoek ah amtueng boeh.
35 Og allikevel sier du: Jeg er uskyldig, hans vrede har visselig vendt sig fra mig. Se, jeg vil gå i rette med dig fordi du sier: Jeg har ikke syndet.
Toe nangmah, Kai loe zaehaih ka tawn ai pongah, ka nuiah palungphuihaih dii let tih, tiah na thuih. Khenah, zaehaih ka tawn ai, tiah na thuih pongah, lok kang caek han.
36 Hvorfor farer du så meget om og skifter din vei? Også ved Egypten skal du bli til skamme, likesom du blev til skamme ved Assyria.
Tipongah na caehhaih loklam to hae tiah na pakhraih loe? Assyria mah tongh ih azathaih baktiah, Izip doeh azathaih tong toeng tih.
37 Også derfra skal du gå ut med hendene på hodet; for Herren har forkastet dem du setter din lit til, og du skal ikke ha nogen lykke med dem.
Ue, lu nuiah na ban to koeng ueloe, to prae hoiah na tacawt tih; na oep ih hmuennawk to Angraeng mah pahnawt sut boeh pongah, khosakhoihaih na tawn mak ai boeh.
