Jeremias 12

1 Herre, når jeg fører trette med dig, har du alltid rett. Allikevel må jeg gå i rette med dig: Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse?

Certainly, O Lord, you are just. But if I may contend with you, while still speaking what is just to you: Why does the way of the impious prosper? Why is it well with all those who transgress and act unfairly?

2 Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

You planted them, and they took root. They are prospering and bearing fruit. You are near to their mouths, but far from their hearts.

3 Men du, Herre, du kjenner mig, du ser mig og prøver mitt hjertelag mot dig; ta dem bort som får til å slaktes og innvi dem til en drapsdag!

And you, O Lord, have known me well. You have seen me, and you have tested my heart with you. Gather them together like a flock for the sacrifice and sanctify them for the day of slaughter.

4 Hvor lenge skal landet visne og all markens urter tørke bort? For dets innbyggeres ondskap er dyr og fugler revet bort; for de sier: Han ser ikke hvorledes det vil gå oss til sist.

How long shall the earth mourn? And how long shall the plants of every field whither because of the wickedness of the inhabitants within them? It has consumed the wild animals and the birds. For they said: “He will not see our very end.”

5 Når du løper med fotgjengere, og de gjør dig trett, hvorledes vil du løpe om kapp med hester? I et fredelig land er du trygg, men hvad vil du gjøre i Jordans prakt?

“If you have struggled to run on foot, how will you be able to compete with horses? And if you have been secure in a land of peace, what will you do about the arrogance of the Jordan?

6 For selv dine brødre og din fars hus, selv de er troløse mot dig, selv de skriker efter dig av full hals; tro dem ikke når de taler fagre ord til dig!

For even your brothers, and the house of your father, even these have fought against you. And they have cried out after you with loud voice: ‘You should not believe them, when they speak good things to you.’”

7 Jeg har forlatt mitt hus, forkastet min arv; jeg har gitt min sjels elskede i hennes fienders hånd.

“I have abandoned my house. I have disowned my inheritance. I have given my beloved soul into the hand of its enemies.

8 Min arv er blitt mot mig som en løve i skogen, den har opløftet sin røst mot mig; derfor hater jeg den.

My inheritance has become for me like a lion in the forest. It has uttered a voice against me, therefore, I have hated it.

9 Er min arv en spraglet rovfugl? Det er jo rovfugler rundt omkring den! Gå avsted og samle alle markens dyr, la dem komme hit og ete!

Is my inheritance to me like a discolored bird? Is it like a bird that has entirely changed color? Approach and assemble, all beasts of the earth! Hurry, so that you may devour!

10 Hyrder i mengde ødelegger min vingård, trår ned min arvelodd; de gjør min herlige arvelodd til en øde ørken.

Many pastors have demolished my vineyard. They have trampled my portion. They have made my desirable portion into a desert of solitude.

11 De gjør den til en ødemark; sørgende og øde ligger den omkring mig; ødelagt er hele landet; for det er ikke nogen som legger det på hjerte.

They have squandered it, and it has grieved concerning me. The entire earth has become utterly desolate, because there is no one who understands with the heart.”

12 Ødeleggere kommer over alle bare hauger i ørkenen, for Herren har et sverd som fortærer fra den ene ende av landet til den andre; det er ikke redning for noget kjød.

The devastators have arrived, over all the ways of the wilderness. For the sword of the Lord will devour, from one end of the earth even to its furthest limits. There is no peace for all that is flesh.

13 De sår hvete, men høster torner; de tretter sig ut, men har intet gagn av det. Så ha da skam av eders grøde for Herrens brennende vredes skyld!

They sowed wheat, but they reaped thorns. They received an inheritance, but it will not benefit them. You will be confounded by your own fruits, because of the wrath of the fury of the Lord.

14 Så sier Herren om alle sine onde naboer, som forgriper sig på den arv han har gitt sitt folk Israel til eie: Se, jeg rykker dem op av deres land, og Judas hus vil jeg rykke op av deres midte.

Thus says the Lord against all my wicked neighbors, who touch the inheritance that I have distributed to my people Israel: “Behold, I will root them out of their own land, and I will root the house of Judah out of their midst.

15 Men når jeg har rykket dem op, da vil jeg atter forbarme mig over dem og la dem vende tilbake, hver til sin arv og hver til sitt land.

And when I have rooted them out, I will turn back and take pity on them. And I will lead them back, one man to his inheritance, and another man to his land.

16 Og såfremt de lærer mitt folks veier, lærer å sverge ved mitt navn: Så sant Herren lever - likesom de har lært mitt folk å sverge ved Ba'al, da skal de bli opbygget midt iblandt mitt folk.

And this shall be: if they are taught and they learn the ways of my people, so that they swear by my name, ‘As the Lord lives,’ just as they had taught my people to swear by Baal, then they will be built up in the midst of my people.

17 Men vil de ikke høre, da vil jeg rykke det folk op og tilintetgjøre det, sier Herren.

But if they will not listen, I will uproot that nation unto utter destruction and perdition, says the Lord.”