Esaias 8
1 Og Herren sa til mig: Ta dig en stor tavle og skriv på den med almindelig skrift: Snart bytte, rov i hast!
Toe Angraeng mah kai khaeah, Kalen parai caqam tangoeng maeto lah ah loe, Maher-Shalal-Hash-Baz kawng to cacung hoiah tarik ah.
2 Og jeg vil ta mig sikre vidner, presten Uria og Sakarias, Jeberekjas sønn.
Qaima Uriah hoi Jeberekiah capa Zakariah to kai han oep kaom hnukung ah ka kawk han, tiah ang naa.
3 Og jeg gikk inn til profetinnen, og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn; og Herren sa til mig: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas!
To pacoengah tahmaa nongpata khaeah ka caeh; anih loe zokpomh moe, capa maeto sak. Angraeng mah kai khaeah, anih to Maher-Shalal-Hash-Baz, tiah ahminphui hanah ang thuih.
4 For før gutten skjønner å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria frem for Assurs konge.
To nawkta mah, Kam pa, kam no, tiah kawk thai ai naah, Damaska vangpui angraenghaih hoi Samaria vangpui ah lomh ih hmuennawk to Assyria siangpahrang mah la boih tih.
5 Og Herren blev fremdeles ved å tale til mig og sa:
Angraeng mah kai khaeah lokthuih let;
6 Fordi dette folk forakter Siloahs vann, de som rinner så stilt, og gleder sig med Resin og Remaljas sønn,
hae kaminawk loe amzaita hoi kalong Shiloah ih tui to pahnawt o moe, Rezin hoi Ramaliah capa nuiah anghoehaih tawnh o lat pongah,
7 se, derfor fører Herren over dem elvens vann, de mektige og store - Assurs konge og all hans herlighet - og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder,
khenah, Assyria siangpahrang hoi anih ih thacak misatuh kaminawk boih, thacak pop parai vapui tuinawk to Angraeng mah nihcae khaeah longsak, vacong hoi tui taengnawk loe tui mah ueng boih boeh;
8 og den trenger inn i Juda, skyller over og velter frem og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!
tui loe Judah prae nuiah long tih, prae to uem boih ai karoek to tui to long tih, tui loe tahnong khoek to pha tih; Aw Immanuel, anih loe angmah ih pakhraeh to atoeng tahang ueloe, na prae to khuk boih tih, tiah ang naa.
9 Larm, I folkeslag! I skal dog bli forferdet. Og hør, alle I jordens land langt borte! Rust eder! I skal dog forferdes.
Prae kaminawk boih, tasoehhaih hoiah maeto ah angpop oh! Prae kangthla ah kaom kaminawk, tahngai oh; kazii to angzaeng oh loe, tasoeh oh! Kazii to angzaeng oh loe, tasoeh oh!
10 Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud.
Sithaw loe kaicae hoi nawnto oh pongah, nawnto nam khueng o e, tidoeh angcoeng mak ai; lok na thuih o e, na thuih o ih lok baktiah, tidoeh om mak ai.
11 For så sa Herren til mig da hans hånd grep mig med makt, og han advarte mig mot å vandre på dette folks vei:
Hae kaminawk ih loklam to ka pazui han ai ah, Angraeng mah a thacakhaih hoiah ang patawnh moe, lok ang thuih;
12 I skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse, og hvad det frykter, skal I ikke frykte og ikke reddes for.
hae kaminawk, Khokhanhaih baktih toengah, nangcae doeh khokhan o toeng hmah; nihcae mah zit ih hmuen to zii o hmah loe, tasoeh doeh tasoeh o hmah.
13 Herren, hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.
Misatuh kaminawk ih Angraeng to khingya oh, anih khue to zii oh loe, anih zithaih khue to tawn oh,
14 Og han skal bli til en helligdom og til en snublesten og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.
Anih loe abuephaih hmuenciim ah om tih; toe Israel imthung takoh hnik hanah loe amthaekhaih hoi amtimhaih thlung ah om tih, Jerusalem kaminawk hanah loe, peet hoi thaang ah om tih.
15 Og mange blandt dem skal snuble, og de skal falle og skamslå sig, og de skal snares og fanges.
Nihcae thung ih kanoih parai kaminawk loe amthaek o tih, amtim o ueloe, angkhaek o tih; thaang pongah aman o ueloe, naeh o tih, tiah thuih.
16 Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler!
Hnukung mah thuih ih lok to taoeng ah, kaalok hae catui daengah loe, kai hnukah bang kaminawk khaeah paek ah.
17 Jeg vil bie efter Herren, som nu skjuler sitt åsyn for Jakobs hus; jeg vil vente på ham.
Jakob imthung takoh nuiah mikhmai ka hawk han, Angraeng to ka zing moe, anih to ka pakrong han.
18 Se, jeg og de barn Herren har gitt mig, er til tegn og forbilleder i Israel fra Herren, hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.
Khenah, kaimah hoi Angraeng mah paek ih nawktanawk loe haeah ka oh o; kaicae loe Zion mae ah kaom, misatuh kaminawk ih Angraeng hanah, Israel prae thung ih angmathaih hoi dawnraihaih ah ka oh o.
19 Og når de sier til eder: Søk til dødningemanerne og sannsigerne, som hvisker og mumler, da skal I svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde for de levende?
Kaminawk mah, Kadueh pakhra kawk kop kami, taqawk kawk thaih kami, amzaita hoiah lok to thuih moe, angzo han koi hmuen panoek thaih kaminawk khaeah lok dueng o khae, tiah ang thuih o naah, kadueh kami khaeah lok dueng pongah loe, acaeng kaminawk mah kahing angmacae ih Sithaw khaeah lok to dueng o mak ai maw?
20 Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde har,
Toe nangcae loe kaalok hoi hnukung mah thuih ih lok to tahngai oh! Nihcae mah hae loktang lok baktiah lok to thui o ai nahaeloe, nihcae loe aanghaih tawn o ai vop tih haih ih ni.
21 da skal de dra gjennem landet hårdt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øine mot det høie,
Nihcae loe dawnraihaih, zok amthlamhaih hoiah ni prae thungah amhet o tih; nihcae loe zok amthlam naah, palungphuihaih hoiah van bangah khen o ueloe, angmacae ih siangpahrang hoi Sithaw to tangoeng o thui tih.
22 og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.
Long bangah khet o tathuk naah doeh, raihaih hoi khovinghaih, dawnraihaih hoi tasoehhaih khue to hnu o tih; nihcae to khoving thungah haek boih tih.
