Esaias 64

1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,

I NA oe e wahi i na lani, a iho hoi ilalo, I hehee na mauna imua o kou alo,

2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

E like me ke ahi i hoa i ka laau liilii, A me ke ahi i hoolapalapa ai i ka wai, I mea e hookaulana'i i kou inoa iwaena o kou poe enemi, I haalulu hoi na lahuikanaka imua o kou alo!

3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

Me kau i hana'i i na mea weliweli a makou i manao ole ai, No ka mea, iho mai no oe, i hehee na mauna imua o kou alo.

4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

Mai ka wa kahiko loa mai, aole i lohe lakou, aole i komo i ka pepeiao, Aole hoi i ike aku ka maka i ke Akua e ae, ke kaawale oe, I hana pela i ka mea kakali ia ia.

5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

Ua kuikahi no oe me ka mea olioli i ka hana i ka pono, Ka mea e hoomanao ia oe ma kou mau aoao; Aia hoi, ua huhu mai no oe, no ka mea, ua hana hewa makou; Maloko o kela mau mea, ua oia mau no, A e hoolaia no hoi makou.

6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

Aka, ua like no makou a pau me ka mea haumia, Ua like hoi ko makou pono a pau me ke kapa pea; A mae wale no hoi makou a pau, e like me ka lau; A ua kaikai aku no ko makou hewa ia makou, e like me ka makani.

7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

Aohe mea i hea aku i kou inoa, A hoala ia ia iho e hooikaika aku ma ou la; No ka mea, ua huna oe i kou maka, mai o makou aku, A ua hoomaule hoi ia makou no ko makou mau hewa.

8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

Ano la, o oe, e Iehova, ko makou Makua, O makou no ka lepo, o oe ko makou potera; A o makou no a pau ka hana a kou lima.

9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

Mai ukiuki nui mai oe, e Iehova, Mai hoomanao mau loa hoi i ka hewa: Aia hoi, ke nonoi aku nei makou ia oe, e nana mai, O makou no a pau kou poe kanaka.

10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Ua lilo no kou mau kulanakauhale laa i waonahele, He waonahele o Ziona, He wahi neoneo o Ierusalema.

11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

O ko makou hale laa, a nani hoi, Kahi a ko makou poe makua i hoonani ai ia oe, Ua pau ia i ke ahi; A ua anaiia hoi ko makou mau mea maikai a pau.

12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

E uumi anei oe ia oe no keia mau mea, e Iehova? E noho ekemu ole anei oe, a e hoopilikia loa mai ia makou?