Esaias 64

1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,

Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence—

2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

as when fire kindles the brushwood, and the fire causes the water to boil. Make your name known to your adversaries, that the nations may tremble at your presence!

3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

When you did awesome things which we didn’t look for, you came down, and the mountains quaked at your presence.

4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

For from of old men have not heard, nor perceived by the ear, nor has the eye seen a God besides you, who works for him who waits for him.

5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

You meet him who rejoices and does righteousness, those who remember you in your ways. Behold, you were angry, and we sinned. We have been in sin for a long time. Shall we be saved?

6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

For we have all become like one who is unclean, and all our righteousness is like a polluted garment. We all fade like a leaf; and our iniquities, like the wind, take us away.

7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

There is no one who calls on your name, who stirs himself up to take hold of you; for you have hidden your face from us, and have consumed us by means of our iniquities.

8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

But now, LORD, you are our Father. We are the clay and you our potter. We all are the work of your hand.

9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

Don’t be furious, LORD. Don’t remember iniquity forever. Look and see, we beg you, we are all your people.

10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Your holy cities have become a wilderness. Zion has become a wilderness, Jerusalem a desolation.

11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

Our holy and our beautiful house where our fathers praised you is burned with fire. All our pleasant places are laid waste.

12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

Will you hold yourself back for these things, LORD? Will you keep silent and punish us very severely?