Esaias 33

1 Ve dig, du ødelegger, som selv ikke er blitt ødelagt, og du røver som ingen har røvet noget fra! Når du er ferdig med å ødelegge, skal du bli ødelagt; når du har sluttet med å røve, skal andre røve fra dig.

Woe to thee that spoilest, shalt not thou thyself also be spoiled? and thou that despisest, shalt not thyself also be despised? when thou shalt have made an end of spoiling, thou shalt be spoiled: when being wearied thou shalt cease to despise, thou shalt be despised.

2 Herre, vær oss nådig! På dig bier vi; vær vår arm hver morgen, ja vår frelse i nødens tid!

O Lord, have mercy on us: for we have waited for thee: be thou our arm in the morning, and our salvation in the time of trouble.

3 For tordenrøsten flyr folkene; når du reiser dig, spredes hedningene.

At the voice of the angel the people fled, and at the lifting up thyself the nations are scattered.

4 Og eders bytte sankes, likesom skaveren sanker; som gresshoppene springer, springer de efter det.

And your spoils shall be gathered together as the locusts are gathered, as when the ditches are full of them.

5 Ophøiet er Herren, for han bor i det høie; han fyller Sion med rett og rettferdighet.

The Lord is magnified, for he hath dwelt on high: he hath filled Sion with judgment and justice.

6 Og det skal komme trygge tider for dig, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap; Herrens frykt skal være dets skatt.

And there shall be faith in thy times: riches of salvation, wisdom and knowledge: the fear of the Lord is his treasure.

7 Se, deres løvehelter skriker der ute, fredsbudene gråter sårt.

Behold they that see shall cry without, the angels of peace shall weep bitterly.

8 Allfarveiene er øde, det er ingen veifarende mere - han har brutt pakten, foraktet byene, ikke aktet noget menneske.

The ways are made desolate, no one passeth by the road, the covenant is made void, he hath rejected the cities, he hath not regarded the men.

9 Landet visner og sykner bort; Libanon står skamfull og visner; Saron er som den øde mark, og Basan og Karmel ryster løvet av.

The land hath mourned, and languished: Libanus is confounded and become foul, and Saron is become as a desert: and Basan and Carmel are shaken.

10 Nu vil jeg stå op, sier Herren, nu vil jeg reise mig, nu vil jeg ikke lenger bli sittende.

Now will I rise up, saith the Lord: now will I be exalted, now will I lift up myself.

11 I skal være svangre med strå og føde halm; eders fnysen er en ild som skal fortære eder.

You shall conceive heat, you shall bring forth stubble: your breath as fire shall devour you.

12 Og folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som opbrennes med ild.

And the people shall be as ashes after a fire, as a bundle of thorns they shall be burnt with fire.

13 Hør I som er langt borte, hvad jeg har gjort, og kjenn min styrke, I som er nær!

Hear, you that are far off, what I have done, and you that are near know my strength.

14 Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?

The sinners in Sion are afraid, trembling hath seized upon the hypocrites. Which of you can dwell with devouring fire? which of you shall dwell with everlasting burnings?

15 Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er,

He that walketh in justices, and speaketh truth, that casteth away avarice by oppression, and shaketh his hands from all bribes, that stoppeth his ears lest he hear blood, and shutteth his eyes that he may see no evil.

16 han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham.

He shall dwell on high, the fortifications of rocks shall be his highness: bread is given him, his waters are sure.

17 Dine øine skal skue kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.

His eyes shall see the king in his beauty, they shall see the land far off.

18 Ditt hjerte skal tenke tilbake på redselen: Hvor er han som skrev op? Hvor er han som veide pengene? Hvor er han som teller tårnene?

Thy heart shall meditate fear: where is the learned? where is he that pondereth the words of the law? where is the teacher of little ones?

19 Det ville folk skal du ikke se mere, folket med det vanskelige sprog som en ikke skjønner, med den stammende tunge som en ikke forstår.

The shameless people thou shalt not see, the people of profound speech: so that thou canst not understand the eloquence of his tongue, in whom there is no wisdom.

20 Se på Sion, våre høitidsstevners by! Dine øine skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri rykkes op, og hvis snorer aldri brister.

Look upon Sion the city of our solemnity: thy eyes shall see Jerusalem, a rich habitation, a tabernacle that cannot be removed: neither shall the nails thereof be taken away for ever, neither shall any of the cords thereof be broken:

21 Men der skal vi ha Herren, den Veldige, i stedet for brede elver og strømmer; ingen roskute skal gå der, intet mektig krigsskib fare der.

Because only there our Lord is magnificent: it place of rivers, very broad and spacious streams: no ship with oars shall pass by it, neither shall the great galley pass through it.

22 For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.

For the Lord is our judge, the Lord is our lawgiver, the Lord is our king: he will save us.

23 Slappe henger dine taug, de støtter ikke masten, de holder ikke seilet utspent - da deles røvet bytte i mengde, endog de lamme røver og plyndrer.

Thy tacklings are loosed, and they shall be of no strength: thy mast shall be in such condition, that thou shalt not be able to spread the flag. Then shall the spoils of much prey be divided: the lame shall take the spoil.

24 Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk. Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.

Neither shall he that is near, say: I am feeble. The people that dwell therein, shall have their iniquity taken away from them.