Esaias 31
1 Ve dem som farer ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øine til Israels Hellige og ikke søker Herren!
— Yardǝm izdǝp Misirƣa barƣanlarning ⱨaliƣa way! Ular atlarƣa tayinip, Kɵp bolƣanliⱪidin jǝng ⱨarwiliriƣa, Intayin küqlük bolƣanliⱪidin atliⱪ ǝskǝrlǝrgǝ ixinip kǝtti! Biraⱪ Israildiki Muⱪǝddǝs Bolƣuqiƣa ⱪarimaydu, Pǝrwǝrdigarni izdimǝydu.
2 Men også han er vis, han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake; men han reiser sig mot de ondes hus og mot deres hjelp som gjør urett.
Biraⱪ Umu danadur! U külpǝt elip kelidu, Degǝnlirini ⱪayturuwalmaydu; U buzuⱪlarning jǝmǝtigǝ, Xundaⱪla ⱪǝbiⱨlik ⱪilƣuqilarƣa yardǝmdǝ bolƣanlarƣa ⱪarxi ornidin ⱪozƣilidu.
3 Og egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd, og Herren skal rekke ut sin hånd, og hjelperen skal snuble, og den hjulpne falle, og de skal omkomme alle sammen.
Misirliⱪlar Tǝngri ǝmǝs, adǝmlǝr halas; Ularning atliri bolsa roⱨtin ǝmǝs, ǝttin halas; Pǝrwǝrdigar bolsa ⱪolini uzartidu, Yardǝm bǝrgüqi bolsa putlixidu; Yardǝm berilgüqi bolsa yiⱪilidu; Ular ⱨǝmmisi biraⱪla yoⱪilidu.
4 For så sa Herren til mig: Likesom en løve, en ungløve, knurrer over sitt rov, om en hel flokk hyrder kalles sammen mot den, og ikke skremmes av deres skrik og ikke blir redd for den støi de gjør, således skal Herren, hærskarenes Gud, fare ned for å stride mot Sions berg og mot Jerusalem-haugen.
Qünki Pǝrwǝrdigar manga mundaⱪ degǝn: — «Owni tutuwalƣan xir yaki arslanni bir tǝrǝp ⱪilixⱪa top-top padiqilar qaⱪirilƣanda, Xir yaki arslan ularning awazliridin ⱨeq ⱪorⱪmay, Xawⱪunliridin ⱨeq ⱨoduⱪmay, Bǝlki owni astiƣa besiwelip ƣar-ƣur taliƣinidǝk, Samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Pǝrwǝrdigarmu ohxaxla Zion teƣi wǝ egizlikliri üqün qüxüp jǝng ⱪilidu.
5 Som fuglene breder ut sine vinger, således skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi og redde.
Üstidǝ pǝrwaz ⱪilidiƣan ⱪuxlardǝk samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Pǝrwǝrdigar Ɵz ⱪaniti astiƣa Yerusalemni alidu; Ⱪaniti astiƣa elip, Zionni ⱪutⱪuzidu; Uning «ɵtüp ketixi» bilǝn Zion nijatliⱪⱪa erixidu.
6 Vend om til ham som I er falt fra så dypt, I Israels barn!
Silǝr dǝⱨxǝtlik asiyliⱪ ⱪilƣan Igǝnglarning yeniƣa towa ⱪilip ⱪaytinglar, I Israil baliliri!
7 For på den tid skal hver av eder forkaste sine sølvguder og gullguder, som eders hender har gjort eder til å synde med.
Qünki xu künidǝ insanlar ⱨǝrbiri ɵzi üqün ɵz ⱪoli bilǝn yasiƣan kümüx butlarni wǝ altun butlarni: — «Gunaⱨtur!» dǝp taxliwetidu».
8 Og Assur skal falle for et sverd som ikke er en manns, og et sverd som ikke er et menneskes, skal fortære ham, og han skal rømme for sverdet, og hans unge menn skal bli træler.
«Xu qaƣda Asuriyǝ ⱪiliq bilǝn yiⱪilidu, Biraⱪ baturning ⱪiliqi bilǝn ǝmǝs; Bir ⱪiliq uni yutuwalidu, biraⱪ ⱪiliq adǝttiki adǝmningki bolmaydu; U jenini elip ⱪiliqtin ⱪaqmaⱪqi bolidu, Arisidiki yigitliri alwanƣa selinidu.
9 Og hans klippe skal rømme i redsel, og hans fyrster skal skremmes bort fra sitt banner, sier Herren, han som har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem.
Wǝⱨimidin uning «ul texi» yoⱪaydu; Uning sǝrdarliri jǝng tuƣidin alaⱪzadilixidu» — dǝp jakarlaydu Zionda oti kɵyiwatⱪan, Yerusalemda humdeni yalⱪunlawatⱪan Pǝrwǝrdigar.
