Esaias 2
1 Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem.
Judah hoi Israel kawng pongah Amoz capa Isaiah mah hnuk ih hmuen loe hae tiah oh.
2 Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det.
Hnukkhuem ni ah, Angraeng im ohhaih mae loe maesomnawk boih pongah sang tih, mae ranui koekah om ueloe, prae kaminawk boih to ahmuen ah angcuu o tih.
3 Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.
Pop parai kaminawk caeh o ueloe, Angraeng ih mae ah, angzo oh, Jakob Sithaw ih im ah caeh o tahang si; anih ih loklam ah a caeh o thai hanah, anih mah angmah ih loklam to aicae hanah patuek tih, tiah thui o tih; patukhaih lok loe Zion hoiah caeh tih, Angraeng ih lok loe Jerusalem hoiah caeh tih.
4 Og han skal dømme mellem hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.
Anih mah prae kaminawk salakah lokcaek ueloe, paroeai kaminawk to thuitaek tih; to naah loe nihcae ih sumsen to long atokhaih hanah patoh o ueloe, tayaenawk doeh cakoih ah sah o tih boeh; sumsen hoiah prae maeto pacoeng maeto muk o mak ai boeh, misa angthawk hanah doeh poek o mak ai boeh.
5 Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!
Aw Jakob imthung takoh, angzo oh, Angraeng aanghaih ah amkae o si.
6 For du har forkastet ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlands kunster og spår av skyene som filistrene, og mennesker av fremmed ætt drar de inn i landet i mengde.
Jakob imthung takoh to na pahnawt sut boeh; nihcae loe ni angyae bang ih palunghahaih hoiah koi o, nihcae loe Philistin kaminawk baktih toengah hmabang angzo han koi hmuen thui kop kami ah oh o moe, prae kalah kaminawk hoiah amyok o boeh.
7 Deres land blev fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på dets skatter; deres land blev fullt av hester, og det er ingen ende på dets vogner;
Nihcae ih prae loe sui, sumkanglung hoiah koi moe, kroeklaek ai khoek to hmuenmaenawk a tawnh o; prae doeh hrangnawk hoiah koi moe, hrang lakoknawk doeh kroeklaek ai khoek to a tawnh o;
8 deres land blev fullt av avguder; de tilbeder sine henders verk, det deres fingrer har gjort.
nihcae ih prae loe sakcop ih krang hoiah koi moe, angmacae ban hoiah sak o ih, angmacae banpazung hoiah sak o ih hmuennawk to a bok o.
9 Og mennesket blir bøiet, og mannen ydmyket - tilgi dem ikke!
To pongah kami mah lu takhum ueloe, kami maeto boih mah poekhaih to pahnaem o tih; nihcae to tahmen hmah.
10 Gå inn i fjellet og skjul dig i støvet for Herrens gru og for hans høihets herlighet!
Angraeng hoi thacak a lensawkhaih loe zitthoh pongah, thlungkhaw thungah akun oh loe, maiphu thungah anghawk oh.
11 Menneskets stolte øine blir ydmyket, og mennenes stolthet blir bøiet, og Herren alene er høi på den dag.
Anih mah amoek kami ih mik to pahnaem pae ueloe, kaminawk amoekhaih doeh pakhrawt pae tih; to niah loe Angraeng angmah khue ni pakoeh o tih boeh.
12 For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høit og over alt ophøiet, så det blir ydmyket,
Misatuh kaminawk ih Angraeng ih ani loe amoek kami, poeksang kami, amkoeh kaminawk boih nuiah om tih; nihcae to pakhrah tathuk ah om tih:
13 både over alle Libanons sedrer, de høie og ophøiede, og over alle Basans eker
kasang moe, amoek, Lebanon ih Sidar thingnawk boih, Bashan ih aok thingnawk boih,
14 og over alle de høie fjell og over alle de stolte høider
maesangnawk hoi kasang maesomnawk boih,
15 og over hvert høit tårn og over hver fast mur
misa toephaih imsangnawk boih hoi tapangnawk boih,
16 og over alle Tarsis-skib og over alt som er fagert å skue.
Tarshish ih palongpuinawk boih hoi khet kahoih krangnawk boih nuiah doeh om tih.
17 Og menneskets overmot blir bøiet, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høi på den dag.
Kami amoekhaih to pahnaem ueloe, kaminawk poeksanghaih doeh pakhrah pae tathuk tih; to niah loe Angraeng angmah khue ni pakoeh o tih boeh.
18 Og avgudene - med dem er det helt forbi.
Anih mah krangnawk to paro boih tih boeh.
19 Og folk skal gå inn i fjellhulene og i jordens revner for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.
Angraeng hoi a thacak lensawkhaih loe zitthoh pongah, long ahuen hanah anih angthawk naah, kaminawk loe thlungkhaw hoi longkhaw thungah akun o tih.
20 På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene
To na niah loe kaminawk mah a bok o hanah sui, sumkanglung hoiah a sak o cop ih krangnawk to, thangbui hoi pungpihnawk vah hanah patoh o tih boeh.
21 og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.
Angraeng hoi a thacak lensawkhaih loe zitthoh pongah, long ahuen hanah anih angthawk naah, kaminawk loe thlungkhaw hoi cathaengkhawnawk thungah cawn o tih.
22 Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for?
Angmah mah sak ih hnahkhaw hoiah takhi anghah kami oephaih to toengh o lai ah; anih loe avanghaih timaw oh?
