1 Mosebok 8
1 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.
God remembered Noah, all the animals, and all the livestock that were with him in the ship; and God made a wind to pass over the earth. The waters subsided.
2 Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.
The deep’s fountains and the sky’s windows were also stopped, and the rain from the sky was restrained.
3 Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.
The waters continually receded from the earth. After the end of one hundred fifty days the waters receded.
4 Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.
The ship rested in the seventh month, on the seventeenth day of the month, on Ararat’s mountains.
5 Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.
The waters receded continually until the tenth month. In the tenth month, on the first day of the month, the tops of the mountains were visible.
6 Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,
At the end of forty days, Noah opened the window of the ship which he had made,
7 og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.
and he sent out a raven. It went back and forth, until the waters were dried up from the earth.
8 Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.
He himself sent out a dove to see if the waters were abated from the surface of the ground,
9 Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.
but the dove found no place to rest her foot, and she returned into the ship to him, for the waters were on the surface of the whole earth. He put out his hand, and took her, and brought her to him into the ship.
10 Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.
He waited yet another seven days; and again he sent the dove out of the ship.
11 Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
The dove came back to him at evening and, behold, in her mouth was a freshly plucked olive leaf. So Noah knew that the waters were abated from the earth.
12 Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.
He waited yet another seven days, and sent out the dove; and she didn’t return to him any more.
13 I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.
In the six hundred first year, in the first month, the first day of the month, the waters were dried up from the earth. Noah removed the covering of the ship, and looked. He saw that the surface of the ground was dry.
14 Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.
In the second month, on the twenty-seventh day of the month, the earth was dry.
15 Da talte Gud til Noah og sa:
God spoke to Noah, saying,
16 Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.
“Go out of the ship, you, your wife, your sons, and your sons’ wives with you.
17 Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.
Bring out with you every living thing that is with you of all flesh, including birds, livestock, and every creeping thing that creeps on the earth, that they may breed abundantly in the earth, and be fruitful, and multiply on the earth.”
18 Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.
Noah went out, with his sons, his wife, and his sons’ wives with him.
19 Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.
Every animal, every creeping thing, and every bird, whatever moves on the earth, after their families, went out of the ship.
20 Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
Noah built an altar to the LORD, and took of every clean animal, and of every clean bird, and offered burnt offerings on the altar.
21 Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.
The LORD smelled the pleasant aroma. The LORD said in his heart, “I will not again curse the ground any more for man’s sake because the imagination of man’s heart is evil from his youth. I will never again strike every living thing, as I have done.
22 Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.
While the earth remains, seed time and harvest, and cold and heat, and summer and winter, and day and night will not cease.”
A Dove is Sent Forth from the Ark
